Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Jeg er egentlig ganske heldig. Jeg er egentlig veldig heldig. Vel, jeg er egentlig veldig uheldig også, men i forhold til oppfølgingen rundt meg så er jeg heldig. For det første, så får jeg besøk på dagtid 3 ganger i uken, og hver dag på kveldstid. I tillegg har jeg avdelingen som jeg kan ringe hele døgnet, psykologen min som jeg kan ringe så lenge hun er våken, ambulant boveiledning som jeg kan ringe på dagtid, og kart som jeg kan ringe på kveldstid. Problemet er at jeg ikke klarer å bruke dette.

Det hadde jo egentlig vært veldig fint om jeg bare hadde turt å ringe når jeg har det vanskelig. Istedenfor ligger jeg og har det vanskelig til noen av dem ringer meg. Det hender det jo at tar en stund, så da er det ofte blitt for sent, så de må sende meg til Østmarka.

Hadde jeg bare turt å ringe, så hadde jeg kanskje funnet ut om det fungerer å prate i telefonen. Vel, det har jo aldri fungert før, så det sitter nok litt oppi hodet på meg at det ikke kommer til å gå, men siden det er lenge side sist jeg prøvde, så burde jeg jo ha prøvd igjen.

Men jeg tør ikke. For det første har jeg fått telefonskrekk. Jeg hater å snakke i telefonen. For det andre så vet jeg ikke hvem som vil svare og hva de vil si. Enn hvis det er noen jeg ikke kjenner? Enn hvis de ikke har tid?
Og enn hvis det ikke funker?

Jeg som faktisk er så heldig å ha mulighet til å ringe alle disse menneskene, burde jo ha brukt det for det det er verd. Jeg føler meg som et dårlig menneske som bare kaster vekk denne muligheten. Tenk på alle de som ikke har dette tilbudet!

I dag var jeg en tur i byen med tante. Vi var ute og spiste litt, og så gikk vi litt i butikker. Det gikk greit. Etter at hun dro, så var jeg litt igjen, for jeg hadde noen småting å handle. Men angsten kom veldig fort, og etterhvert ble den skikkelig ille. Jeg begynte å svette og skjelve, og måtte tilslutt løpe til en taxi for å komme meg hjem. Jeg hater at jeg må ha det sånn.

Nå ligger jeg på gulvet og venter på å bli oppringt av Kart.