Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Da var dagen kommet. I morgen skrives jeg ut. Jeg har blandede følelser for dette. På en måte så gleder jeg meg til å komme meg vekk herfra, for jeg er utrolig lei av denne plassen. På en annen måte er jeg redd.

Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg vet ikke helt hvilken av disse jeg føler mest på. Det spørs vel når du spør meg. Det er vel ca. annenhvert minutt eller noe. Men jeg har merket at de siste timene har jeg mest gruet meg, og går det denne retningen utover kvelden, så gruer jeg meg til gruingen senere i kveld.

Fra og med i morgen skal jeg klare meg selv. Vel, ikke helt selv. Jeg skal få ganske mye oppfølging av Ambulant boveiledning, kart og part. Men jeg får ikke vite hvordan de skal hjelpe meg før i morgen.
Jeg har hatt hjelp av ab. og kart før, men det hjalp ikke så mye. Men oppfølgingen skal være mer intensiv denne gangen. Det er bare det at jeg vet ikke hva "intensiv" vil si.

Det er litt synd at møtet ikke skal være før i morgen, for da blir alt så usikkert. Det hadde vært bedre om møtet var før utskrivelsesdatoen så jeg kunne vært litt forberedt. Men det er det ingenting å gjøre med nå, så jeg må bare finne meg i det.

Grøss, jeg gruer meg. Jeg kan jo ingenting. Jeg vet ikke hvordan man skal klare seg selv, uten å isolere seg. Før var det en lang periode der hvor jeg sov på sofaen, våknet og satte meg opp, trykket på dataen helt til det ble tid for å legge seg, og da la jeg meg ned i den samme sofaen og sov, før jeg våknet og gjorde det samme igjen. Det har jeg fått beskjed om at jeg ikke bør gjøre, for det er visst ikke bra for psyken. Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer noen ting?

Gammelt bilde fra post 4 i august.