Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Åh, alt er så håpløst, jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg går bare rundt og tenker på hva som skjer når jeg kommer hjem. Jeg klarer ikke å være hjemme alene, og jeg klarer ikke å være med folk. Selvfølgelig har jeg ikke lyst til å være innlagt, men jeg trenger hjelp.
Det var meningen at jeg skulle trene på å være hjemme, men det er det jo ikke blitt noe av. Bare 4 turer på opp til en time, og sammen med folk. Men dette var tydligvis min egen feil, siden jeg ikke har hatt motivasjon.
Men motivasjonen er jo fremdeles borte, så hvordan skal det gå når jeg kommer hjem?

På grunn av at jeg ikke har motivasjon, er det heller ingen vits i å søke meg over til en annen post. For der må man ha motivasjon for å kunne jobbe. Så da må jeg dra hjem. Dra hjem og vente, og se om kanskje motivasjonen skal dukke opp. For det er jo veldig sannsynlig at motivasjonen kommer og ringer på døra mens jeg sitter hjemme og strever meg igjennom hverdagen.

Jeg kjenner tårene presser på, men jeg kan ikke la dem komme. Nå må jeg fokusere på å holde tårene og følelsene unna. Bygge opp muren som jeg begynte å rive ned. Trykke på bryteren som stenger av alt av følelser. Når tårene presser, må jeg gjøre alt i min makt for at de ikke skal komme ut. De får holde seg inne.

Jeg får jo åpen retur, og da skulle vi visst jobbe med det som ble vanskelig mens jeg var hjemme. Men dere som har lest bloggen min en stund, så jo at åpen retur ikke funket. Det slet meg jo bare ut, for jeg måtte jo så mye inn og ut, siden jeg ikke klarte å være hjemme. På de 3 dagene jeg får være der, så rekker jeg ikke å rive ned muren, for så å bygge den opp igjen til jeg skal ut igjen, så da må jeg fokusere på å bygge den enda tykkere, så jeg er forberedt på å komme hjem. Da er det ikke noe vits sånn rent terapautisk å legges inn på åpen retur, annet enn at jeg kommer meg unna verden for noen dager.

På onsdag, den dagen jeg skrives ut, får jeg vite hvor mye hjelp jeg får av kart/ambulant boveiledning. Jeg aner ikke hva som skjer når jeg kommer hjem. Noen sier en ting, mens andre sier noe annet. Det er veldig stressende at møtet ikke er før akkurat den dagen jeg skal hjem. Alt er så forbanna usikkert.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har bare lyst å hyle og gråte, men jeg må kontrollere følelsene. Ikke la dem komme ut. Hvis jeg gråter, blir ting verre. Verre først og så bedre etter en stund, men så lenge jeg skal hjem, så kan jeg ikke få det verre. Selv om det kanskje ville blitt bedre etterpå.

Det er så ironisk at jeg ikke vil hjem nå, når jeg ville ut herfra før. Men noe har skjedd med meg etter at jeg begynte med den nye medisinen. Jeg klarer bare ikke å sette fingeren på hva. Den har gjort at jeg ønsker hjelp. Men nå får jeg ikke noe hjelp som hjelper.

-What to dooo?