Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Husker dere det jeg skrev om psykisk selvskading her en dag? Jeg tok meg selv i å gjøre akkurat det i går.
Jeg og pappa satt i bilen i går da vi skulle til onkelen min en tur på formiddagen. Da begynte vi å snakke om en konsert jeg egentlig hadde tenkt meg til for et par uker siden. Det var broren til stemoren min som hadde sin eneste konsert i Norge, før han skal fly tilbake til USA etter jul. Jeg elsker musikken hans, og hadde planlagt i ganske lang tid å dra dit.

Men så kom dagen, og det endte med at jeg ikke dro. En del av grunnen var at jeg ikke var helt i form, men en stor del av grunnen var også det at jeg ikke klarte å unne meg det. Jeg fortjener jo ikke å gjøre noe morsomt. Det eneste jeg fortjener er å ha det vondt.

Pappa fortalte at konserten hadde vært kjempebra, og at alle sammen koste seg masse.
Først tenkte jeg "FAEN at jeg ikke dro. Åh, som jeg angrer.", men så snudde tankene om til å bli mersom "Haha, Sandra, det var til pass for deg.", og jeg kjente en smerte i kroppen. En god smerte. Den var jo selvpåført. Det ilte i hele kroppen. Jeg fikk en slags rus av å ha påført meg selv denne smerten.

Jeg kommer jo aldri til å bli frisk hvis jeg skal fortsette sånn, men det er så vanskelig å komme meg ut av denne onde sirkelen. Det gir jo en så god rus. En god vond rus.

-Er det flere som kjenner seg igjen i dette?