Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

I dag ble det visst masse blogging på meg, og her kommer det enda et innlegg! Jeg har hatt buss-eksponeringstrening i dag, og tatt hele 4 busser. Vi skulle nemlig hjem til meg en tur, og da må vi ta to busser hver vei. Jeg kom meg igjennom det, men det var tøft. Hadde heldigvis med meg L., en kjempesnill dame som jobber her på avdelingen, og da gikk det litt lettere. Men det var ikke bare bare, for jeg blir full av katastrofetanker, og det jeg frykter mest, nemlig dissosiering, skjedde selvfølgelig. Vi satt på de setene hvor det er to og to stoler mot hverandre. Jeg satt ytterst, og hadde føttene i kryss (eller hva det heter), så hvis noen skulle sette seg på en av de to stolene over oss, så måtte jeg flytte på føttene. Plutselig oppdaget jeg at det satt en gammel mann på den innerste stolen. Jeg hadde ikke fått med meg at jeg hadde flyttet på meg for å gi ham plass. Det er så ekkelt når dette skjer. Dessuten var bussen helt full, og det hater jeg. Her kommer et lite dikt om bussangst:

Bussen stanser,
jeg tar alle sjanser.
Inn jeg går,
Ut igjen?, jeg foreslår.
Nei, kom igjen,
min kjære venn.
Sett deg ned.
Akk og ve.
Hva om jeg gjør noe rart?
Tankene kommer umiddelbart.
Enn hvis jeg møter noen jeg kjenner,
familie eller venner.
Kanskje jeg ikke kjenner dem igjen.
Nervene går i spenn.
Slapp av.
Nei du, jeg kan heller grave min egen grav.
Fjern jeg blir,
langt fra virkeligheten jeg glir.
Plutselig våkner jeg opp,
Åh hjelp, der er min bussstopp!
Trykk på knappen!
Det er den vanskeligste etappen.
Fort deg før det blir for sent.
Knappen blir min største konkurrent.
Gå av, gå av,
tankene blir som et verdenshav.
Enn hvis jeg snubler?
Katastrofetanker jeg grubler.
Endelig er det over,
Nå kan vi fortsette hjemover.
Mere buss,
mere kluss...

-Flere som har bussangst?