Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Satans drittdag. Har sittet og furtet for meg selv i hele dag. I tillegg til at dagen skal være ekstra vanskelig, så klarer jo, som jeg sa i det forrige innlegget, depresjonen å stjele stemmen min. Uten stemme, får jeg ikke til å snakke om det som er vanskelig. Jeg får ikke engang til å fortelle at jeg har det vanskelig. De ser det, og de vet det, men de vet ikke akkurat hvordan jeg har det, når jeg ikke får ut en lyd.

Jeg får til å si noen få ord, men så blir jeg så sliten at stemmen fort forsvinner igjen. Jeg må bruke kroppsspråk, nikke, riste på hodet og trekke på skuldrene. Jeg trekker på skuldrene når det kommer et spørsmål der jeg ikke kan si ja/nei.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dagen. Jeg får ikke lov til å gå ut. Skal prøve å få meg en liten luftetur allikevel, for det er jo viktig å komme meg ut ihvertfall en liten tur. Få litt luft, og litt pause fra avdelingen. Men jeg har ikke noe energi til å gå langt. Jeg har jo ikke energi til å snakke engang.

De har spurt meg om jeg vil være med å spille kort. Nei. Jeg orker ikke å gjøre noe.
Jeg måtte gjøre en mindfullnessøvelse tidligere i dag også. Det er så slitsomt. Og vanskelig. Jeg skulle holde hånda mi på sofaen, og beskrive hvordan det føltes. For det første: Prrrestasjonsangst! For det andre: Hvordan føles det? Jeg kjenner jeg er borti noe, men jeg aner ikke hvordan det kjennes. Mykt? Hardt? Jeg aner ikke jeg.

Sitter og hører på musikk. Da er det som regel ingen som snakker til meg.

Sånn føler jeg meg nå: In flames - Take this life