Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

I'm looking at you through the glass
Don't know how much time has passed
Oh God it feels like forever
But no one ever tells you that forever feels like home
Sitting all alone inside your head

Jeg satt og undret på hva jeg skulle skrive her, og plutselig kommer denne sangen i headset'et mitt. Det er jo akkurat det jeg sitter og tenker på. Jeg sitter her og ser på verden ut vinduet, gjennom glasset. Smilende mennesker som er ute og går tur. Mennesker som ikke vet hvordan vi inni byggene de passerer har det.
Jeg klarer ikke å kjenne på hvor mye tid som har gått. Hver dag føles ut som mange mange måneder, men når jeg ser tilbake på dagene og ukene som har gått, så aner jeg ikke hvor tiden har blitt av. Jeg har vært inne på avdelingen her i 6 uker. Innelåst. Dagene går sakte. Men jeg kjeder meg ikke. Jeg rekker ikke å kjede meg. Det skjer så mye inni hodet mitt, hvert sekund er det noe jeg tenker på. Vanskelige tanker. Grusomme tanker. Tiden går så tregt. Det føles som en evighet. It feels like forever. Oh God. Men det er bare denne tilstanden jeg kjenner til. Det er sånn det er hos meg, og jeg husker ikke hvordan det er å ikke ha det sånn.

Jeg føler det ikke er noen som forstår hvordan jeg har det. Jeg føler meg så alene. Jeg er så alene inni hodet mitt. Meg og alt kaoset. Ingen forstår. Ingen. Det er mange andre her som sliter, men ingen vet akkurat hvordan jeg har det. Jeg vet ikke akkurat hvordan de har det.

Når jeg er utenfor området, føler jeg at jeg ikke er i den samme verdenen som alle de andre. Jeg blir overrasket når folk snakker til meg. "Hæ? Ser du meg? Jeg er da ikke samme sted som deg..". Jeg er jo i en annen verden. En verden full av kaos. En verden full av vanskelige tanker og følelser. Jeg føler at jeg er inni en liten boble, og ser de andre gjennom et glass.

I'm looking at you through the glass
Don't know how much time has passed
Oh God it feels like forever
But no one ever tells you that forever feels like home
Sitting all alone inside your head.