Angst for angsten

Jeg er nettopp ferdig med en veldig vanskelig samtale med behandleren min. Nok en gang. Siden vi nå skal begynne med behandling, har han bestemt seg for at vi skal jobbe med angsten min. Det vil si at vi skal tvinge fram angsten min, og jeg skal begynne å hyperventilere med vilje, for å få mest mulig angst. Dette skulle vi gjøre i dag. Vi skal sitte der begge to og begynne å puste tungt og fort, så vi tilslutt hyperventilerer på ordentlig, og så skal jeg få kontroll over pusten. Joa, det fungerer sikkert, men det ligger en sperre i meg der. Jeg hater å gjøre slike ting. Jeg vil ikke! Jeg klarer ikke!

Da vi snakket om det, begynte jeg nesten å hyperventilere fordi jeg fikk sånn angst mot å gjøre det. Men jeg sluttet å puste som vanlig for at det ikke skulle skje. Vi diskuterte det i sikkert 15 min, før vi avtalte at vi skal vente til kl. 13. Jeg gruer meg!

Jeg hater å gjøre ting på kommando. Den andre psykologen min har flere ganger prøvd å få meg med på rollespill for å jobbe igjennom ting, men jeg klarer ikke rollespill. I gruppa har vi flere ganger måtte leke en lek som heter "Snipp, snapp, snute" der vi skal stå i en ring og peke forskjellige retninger mens vi sier ordene. Jeg får skikkelig prestasjonsangst. Jeg hater det!




-WHAT TO DO? Jeg har lyst til å stikke av. Faen at døra er låst.

26 kommentarer

Elise - min moteverden!

03.des.2010 kl.11:30

:/ <3

Sandra Gundersen

03.des.2010 kl.11:32

Elise: <3

Monstrosity

03.des.2010 kl.11:40

"/ prøv å gi det en sjanse selv om det er ufattelig vanskelig? "/

Sandra Gundersen

03.des.2010 kl.11:46

Monstrosity: Jeg har ikke så mange valg..

Monstrosity

03.des.2010 kl.11:48

Isåfall: hva har du å tape på det? :D

Sandra Gundersen

03.des.2010 kl.11:51

Monstrosity: Du har jo rett i det da, jeg har vel ikke så mye å tape.

Monstrosity

03.des.2010 kl.11:56

Nei, det er det jeg mener.. det kommer til å være jævelig tøfft der og da, og det kommer til å ta på. Men om du gir det en sjanse og klarer det, kan det jo ikke gi deg noe annet enn positivt senere (:

Sandra Gundersen

03.des.2010 kl.13:04

Monstrosity: Sant.. Grøss, nå skjer det snart! Han er heldigvis litt sent ute ser det ut som.
Sv: Tenkte å svare inne på bloggen din i stede for at du skulle lete opp ett svar på min blogg ! Pg du har så rett så rett.. Og selv om det var slik det stod der,så er det ikke slik at alle med mat på bordet, klær og gå i, familie +++ har det fint ! For langt der i fra ! det er mange som sliter, og det er er like mange som ikke tenker på medmenneskene sine ! Livet er ikke en dans på roser,noen har det værre enn andre, jeg har mine problemer, og har hatt det tøft,men det er ikke noe jeg sliter med, og det skal jeg være glad og takknemlig for ! For det er så skrekkelig mange som sliter både fysisk og psykisk! Og jeg vil at flere skal få øynene opp, å se at de små tingene en kanskje klager over, faktisk ikke er noe å klage over :)

Det er godt du klarer å tenke på andre selv om du sliter selv, og jeg tror det er noe de som ikek sliter må lære seg! Det å tenke på andre, for det virker som om det bare er de som selv har det vanskelig som tenker på andre !

Jeg vet ikke heeeelt om jeg ordla meg rett for at du skulle forstå hva jeg mener, men jeg håper jo det :P :)

Sandra Gundersen

03.des.2010 kl.16:20

Gitte Bettina.. Min lille mamm: Veldig fin kommentar. Du har så rett i alt du sier. Det at det ofte er vi som sliter som tenker på andre, er kanskje fordi vi vet hvordan det er å ikke ha det bra. De som har det bra tenker jo sikkert ikke over det. Men de burde ha tenkt på det.

Johanne

03.des.2010 kl.17:53

Jeg skjønner deg godt. Var igjennom noe lignende en gang selv, via traumeterapi, der man skulle gå tilbake og tenke på det som har skjedd og bli vant til det. Var dritnegativ og syntes det hørtes utrolig lamt ut, blokkerte ut alt av vonde minner i starten fordi jeg ikke ville huske på noe, men så gav jeg det til slutt en sjangse og det hjalp meg veldig mye. Så ikke gi det opp helt med en gang, kanskje det er noe i det etterhvert :)

Sandra Gundersen

03.des.2010 kl.19:29

Johanne: Så bra at du fikk hjelp av det. Jeg har ikke så mange valg, jeg må jo bare være med på det..
Oi, så rart. Å skulle fremkalle et angstanfall liksom.. Hmm, håper det gikk bra og ikke var for stor belastining for deg! :)

Line

04.des.2010 kl.18:19

Har vært med på å fremkalle anfall jeg også.

Ikke noe gøy nei. Men må dessverre til, for å ufaliggjøre det litt.

*stooor klem* <3

ALEXANDRA

04.des.2010 kl.19:30

Hei!

Jeg la inn en kommentar på www.unechanceincomparable.no,

og skrev også noe til deg, du kan gå og sjekke det ut om du vil. Men det skrev jeg

jo selvsagt før jeg sjekket bloggen din, og jeg visste ikke at du har det så vanskelig

og sliter med Bipolar og Borderline.

Så jeg skjønner at du har vanskeligheter for å tro på Gud, men jeg syns du skal

gi han en sjanse, kanskje be en kort bønn bare for å se om det hjelper?

Gud har hvertfall hjulpet meg mye, og jeg VET at han vil hjelpe deg også, om

du gir ham sjansen. Noe jeg vet for sikkert, er at Gud elsker deg BETINGELSESLØST.

Du trenger ikke gjøre noe spesielt for at han skal elske deg, trenger ikke være

noen andre enn deg selv. Du tenker sikkert at alt dette er noe vås og at Gud ikke kan

finnes siden du sliter med angst, men hvorfor ikke gi det et forsøk?

Lykke til videre, og tenk gjennom det jeg sa. Jeg er ikke vanligvis sånn person som

går å "prøver å overbevise alle til å bli kristne", men jeg følte at Gud snakket til meg

nå og sa at jeg skulle skrive til deg. Håper du ikke ser på dette som plagsomt eller

upassende.

- Hilsen Alexandra :-)

Sandra Gundersen

04.des.2010 kl.20:06

Psykisk syk: Ja, veldig rart. Takk. Klarte ikke å gjennomføre det, men..

Sandra Gundersen

04.des.2010 kl.20:07

Line: Så absolutt ikke noe gøy.. Men det må vel til.. Stor klem tilbake <3

Sandra Gundersen

04.des.2010 kl.20:12

ALEXANDRA: Hehe, takk for at du prøver å hjelpe, men jeg tror nok ikke disse gud-greiene vil hjelpe meg. Det at jeg er syk er ikke grunnen til at jeg ikke tror på ham. Men det er jo selvfølgelig enda en grunn til å ikke tro på ham. Jeg holder meg unna alt som har med religion å gjøre av forskjellige grunner. Jeg er ateist, og det kommer jeg alltid til å være.

Dystopia Kaotika

04.des.2010 kl.20:21

Det der hørtes fryktelig kjent ut... det med å ha angst for angsten, mener jeg - å ikke ville framprovosere et angstanfall.

Psykologen jeg snakka med kalte det "dobbel-angst" - angst for ..noe.... og så angst for å få angstanfall. Festlige saker, altså... :/

Får håpe terapien fører til bedring i det minste, da. *klem*

Sandra Gundersen

04.des.2010 kl.20:26

Dystopia Kaotika: Godt at jeg ikke er alene om den tanken. Når man er så redd for å få angst, så føles det umulig å skulle framprovosere den. Tusen takk!

Mattie Nishobora

04.des.2010 kl.20:46

Hey søta. Jeg har fått og lest alle dine kommentarer. Setter så stor pris på det. Jeg skulle ønske jeg kunne møte deg for å snakke med deg eller noe sånt. Jeg tror på bønn, fordi når jeg var veldig syk (dødsyk) ble jeg bedt for og det var rett før vi kom til Norge. Hadde jeg ikke blitt frisk så hadde jeg ikke vart her idag. Så jeg tror på det med bønn og det er veldig viktig. For å mota helbredelse må man tro. Men jeg skal be for deg, for jeg har troen på at du kan bli frisk igjen. Tusen takk for kommentarene på min blogg og Masse god bedring.

Mvh; Mattie Nishobora.

Sandra Gundersen

04.des.2010 kl.20:54

Mattie Nishobora: Takk for at du prøver å hjelpe. Jeg tror at det er enklere å komme seg igjennom ting om man tror på NOE. Du tror på gud, noen tror på Allah, og andre tror på seg selv. Jeg personlig tror at du ville blitt frisk enten du hadde trodd på gud eller ikke, men det er min mening. Men jeg synes det er veldig fint at du har noe å tro på. Det er kanskje enklere å finne en mening med livet og å komme seg igjennom ting og sånn. Men jeg har mine grunner til å holde meg til å være ateist. Klem.

Ingeborg

04.des.2010 kl.23:00

Hm..husker da dette ble foreslått for meg..jeg kastet opp i fanget, fordi jeg ble så redd...men det var første gangen..og vi har ikke forsøkt samme tilnærming her..men vært mer på jakt hver gang angsten er der for HVA er det jeg er redd for...OM det er reelt..akseptere og anerkjenne..og la passere..det er teorien..praksisen kommer etter...<3 Glad i deg...<3

Sandra Gundersen

05.des.2010 kl.10:30

Ingeborg: Huff, det hørtes ikke noe særlig ut. Fint at dere har funnet en metode som funker. Glad i deg og <3

Maria

07.des.2010 kl.18:17

Det er litt godt å være redd, likevel skulle jeg ønske jeg ikke var det.

Har ikke du et ønske om det? Nei, jeg skal prøve å la være. Det er vel egentlig ikke det at jeg er redd for å dø generelt. Jeg er bare redd for å dø uten at det skal gjøre noe.

Sandra Gundersen

07.des.2010 kl.19:29

Maria: Akkurat nå sliter jeg for å komme meg igjennom dagene, så hadde jeg dødd, hadde det ikke gjort meg noe, hvis du skjønner. Du er nok viktig for mange mennesker, så du setter helt sikkert igjen et spor i mange hjerter.

Skriv en ny kommentar

Sandra Gundersen

20, Trondheim

Hei! Jeg blogger for tiden mest om hvordan det er å leve med Bipolar og Borderline, med litt randome innlegg om andre ting som opptar meg iblant. Jeg skriver ikke om f.eks. suicidalitet, selvskading, eller andre personlige ting, men prøver å være så åpen og ærlig som mulig. Jeg svarer (som regel) alle som kommenterer bloggen min. Hvis du lurer på noe, eller har noe annet på hjertet, kan du sende meg mail på: sandra.gundersen@hotmail.com. :-)

Kategorier

Arkiv

hits