Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

I dag hadde jeg en lang samtale med behandleren min. Vi snakket om det å satse og ta sjansen. Jeg har vært her i nesten 6 uker, og vi har ikke kommet igang med behandlingen enda, fordi vi bare har kommet på det han kalte Steg 0. Vi har ikke kommet videre fordi jeg mangler motivasjon. For å komme til Steg 1, må jeg få motivasjon og være villig til å prøve. Vi satt og snakket i nesten 1 time, der de prøvde å få meg til å si "Jeg blir med, jeg tar sjansen!". Men jeg fikk ikke til å si det. Jeg får ikke til å si det. Da må jeg lyve, og jeg klarer ikke å lyve. Jeg har ikke motivasjon. Ikke en millimeter engang.

Det var utrolig ubehagelig at de satt og maset på meg om å si det. Jeg er redd for å ta sjansen. Enn hvis det ikke blir bra? Jeg tåler ikke en nedtur til. Ikke sjans i havet. Hvis jeg prøver uten å få et positivt resultat, vil jeg bli veldig lei meg. Jeg vil føle meg mislykket. Jeg vil ikke. Jeg klarer ikke. Jeg makter ikke mer motgang. Jeg har gitt opp, og det føles umulig å få til noe. Hvor skal jeg hente energi hen? Jeg har gått helt tom. Hvor skal jeg hente motivasjon hen? Jeg finner det ikke noen plass.

Jeg har ingenting å jobbe mot. Jeg har ingen ønsker, planer eller mål for livet. Hvem er jeg? Jeg aner ikke. Hvem skal jeg finne tilbake til? Interessene mine har jeg mistet. Jeg har aldri vært noen. Jeg bare har vært der. Gjort som de andre, tenkt som de andre og kledd meg som de andre.
Jeg husker ikke hva det vil si å være frisk. Har jeg noengang vært frisk? Hvordan føles det? Hvordan føles det å ikke være konstant trist? Det er det eneste jeg vet hva er.

Alt er så håpløst. Klarer ikke, makter ikke.

Samtalen endte med at jeg sa "Jeg har vel ikke noe valg". Jeg ble presset til å bli med. Presset til å jobbe.
Så fra nå av er vi tydeligvis på Steg 1. Uten at jeg egentlig er med. Huff. Grøss.

Dette bildet føles så feil å poste nå. Var jeg frisk her? Husker ikke. Bildet er over 2 år gammelt. Muligens var det like før jeg ble syk (denne gangen).