Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Jeg føler meg som en utrolig dårlig venn. De siste årene har jeg nesten ikke tatt meg tid til noen av vennene mine. Jeg føler at jeg har så lite å gi. Mens vennene mine prøver å støtte meg gjennom alt det vonde, så klarer jeg ikke å gi noe tilbake. Jeg prøver, men jeg føler det ikke blir bra nok. Jeg er ikke bra nok til noe.

Mange av vennene mine sliter seg igjennom det samme som meg, men jeg har så lite å gi dem. Jeg skulle ønske jeg kunne putte dem i lomma og gjøre dem frisk, men jeg har nok med meg selv, og da klarer jeg ikke å ta vare på de rundt meg. Selv om jeg virkelig kunne ønske at jeg kunne vært en bedre venn. Jeg føler at de klarer å være her for meg, selv om de også egentlig har nok med seg selv. Hvorfor klarer jeg ikke å være her for dem?

Det er vondt å si det, men jeg skulle ønske ingen var glad i meg. Ting hadde vært så mye enklere da. Kunne ønske jeg ikke hadde venner og familie. Vennene mine er verdens beste venner, men allikevel hadde det vært enklere om jeg ikke hadde noen. Da hadde jeg ikke trengt å sitte med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg er så syk. Da kunne jeg bare levd i min egen lille verden. Alene.

Jeg kjenner jeg er usikker på om jeg virkelig skal poste dette innlegget. Det siste avsnittet jeg skrev, får meg til å høres ut som en egoistisk liten drittunge. Men det er jo det jeg er. Klarer ikke å tenke på noe annet enn meg selv og mine problemer. Egoistiske lille jævel.

I morgen har jeg bestemt meg for å ta imot besøk av disse søte jentene. lise og Ina. Jeg gruegleder meg. Gleder meg fordi det er lenge siden jeg har sett dem og jeg savner dem, gruer meg fordi jeg er redd jeg ikke klarer å gi dem noe. At jeg bare skal sitte der og være egoistisk og tenke bare på meg selv og mine problemer.

-Er det flere som har det som meg?