Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Endelig. Endelig har noen forstått at jeg trenger hjelp og behandling mot depresjonen FØR jeg klarer å motta behandling mot den emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelsen min. Endelig er det noen som skjønner at det er depresjonen som hindrer meg. Det er den som er i veien for at jeg kan bli frisk fra alt det andre. MEN siden det har gått så langt, er det mye vanskeligere å komme meg opp. Nå har jeg vært på akuttpost i 4 uker, og flere skal det bli. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne klart å være hjemme. Være hjemme og slappe av med kjæresten. Men det er så fjernt fra min virkelighet. Jeg føler meg så egoistisk. Føler bare tenker på meg selv hele tiden. Alt dreier seg bare om meg. 
Hver dag er dagens store gjøremål å stå opp (noe som tar laaang tid), pusse tennene og kle på meg, og prøve å sitte på stua, og kanskje få i meg en liten matbit. Det siste er litt vel ambisiøst. Matlysten er helt borte. På en uke har jeg spist en klementin, tre appelsinskiver og en rett i koppen-suppe. Mer har jeg ikke fått i meg. Maten vokser i munnen på meg og vil ikke ned i magen. Alt blir bare verre av at de maser på meg.
Jeg er så himla lei av alt nå. Må ta minutt for minutt. Time for time. Må. holde. ut.