Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Dette føles ut som en umulig oppgave akkurat nå. Hvordan skal jeg klare å plukke fram noe positivt i alt dette kaoset? Jeg graver og graver, men jeg finner ingenting. Alt er helt borte. Hvor har det tatt veien? Det må jo være der inne et sted? Det kan jo ikke bare forsvinne helt i løse lufta.

Jeg la fra meg bloggen litt, og så litt rundt på facebook. Da fant jeg en film fra da (gamle)laget mitt Nidaros Nixies var med på NM i cheerleading 2009. Vi var med i 2008 også, men da dret vi oss mest ut. I 2009 gjorde vi det kjempebra, og havnet på 5. plass, med 0.33 poeng bak 4.plass, og et stykke over 6.plassen. Den dagen da vi kvalifiserte oss til finaledagen, var mitt livs lykkeligste dag. Jeg har ALDRI følt en så stor glede som jeg følte denne dagen. Jeg gråt av glede. Vi hadde jobbet SÅ hardt, og vi klarte å slå 3 lag.

Det er litt rart, for dagen etter at vi kom hjem fra NM, var den dagen da jeg virkelig møtte veggen. Noen dager senere ble jeg lagt inn. Men fremdeles når jeg tenker på denne helga, kjenner jeg en enorm glede. Ofte når jeg har det vanskelig, setter jeg meg ned og ser på filmen av oss der ute på matten.

Dette er mitt aller aller beste minne, noensinne.

Jeg vet ikke om dere som ikke er venn med meg på facebook får til å se filmen på linken, men prøv: http://www.facebook.com/video/video.php?v=60285447474&ref=mf

For dere som ikke vet det, så har jeg startet et prosjekt her på bloggen min, der jeg skal poste et positivt innlegg hver dag, for å prøve å bli litt mer positiv. Dette har jeg oppdaget at kan være veldig vanskelig, men jeg har lovt meg selv å gjøre dette som en del av behandlingsplanen. Kanskje vil dette få meg ut av min pessimistiske verden.

-Hva er ditt aller aller beste minne?