Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Tikk tikk. Tikk tikk. Tiden går. Sakte men sikkert roterer sekundviseren rundt og rundt. Igjen og igjen. Rundt og rundt, mens den sier tikk tikk, tikk tikk. Angsten sprer seg rundt i kroppen som gift når jeg tenker på det. Man kan ikke gjøre noe med tiden. Klokka går den. Sekundene fyker rett ut av vinduet. Det sekundet som var nettopp, kommer aldri tilbake. Om en time så har nok en time av livet mitt gått. Og har jeg fått utrettet noe den timen? Nei.

Jeg blir stressa av at tiden går uten at jeg har fått gjort noe fornuftig. Jeg bare ligger her. Klarer ikke å stå opp. Har stått opp flere ganger i dag, men det ender bare med at jeg går og legger meg igjen. Skulle ønske jeg bare kunne stoppe tiden litt. Lagt meg for å hvile litt, og skru på tiden igjen når jeg var klar for det. Men sånn er det ikke. Tiden går. Hele tiden.

Selv om at tiden går fort, går den også utrolig sakte. Hver dag føles ut som flere måneder. Det føles som at dagen aldri skal bli over. Hver dag går ut på å vente på at jeg skal få kveldsmedisinen så jeg kan legge meg for å sove. Bare sove til neste dag og håpe på at den dagen skal bli bedre. Når jeg sover, føles det litt ut som at jeg stopper tiden litt. Men tiden stopper ikke. Tvert imot. Den går og går, så når jeg våkner har nok et døgn gått. Uten å ha gjort noe fornuftig.

Det er slitsomt å hele tiden sloss mot tiden. Enten går den for fort, eller så går den for sakte.

Haha, tegnet i paint.