Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Nå har det gått 1 uke allerede. Bare 4 uker igjen. Jeg er så SYKT stressa. Jeg har såvidt begynt å få slappe av litt, etter all reisingen inn og ut av akuttpost. Inn, ut, inn, ut. Har ikke fått slappet av på mange mange måneder. Men selv om jeg er på en langtidspost nå, så blir det ikke å slappe av så lenge. Jeg må begynne å dra på perm. Perm, perm, perm. Alle permisjonene jeg har hatt planer om fram til nå, har gått rett i dass. Men da er det "bare" å prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Plutselig kommer den dagen jeg blir skrevet ut. Da skal jeg hjem. Men enn hvis jeg ikke blir bedre til da da? Enn hvis jeg må inn på akuttpost igjen? Jeg begynner å gråte av tanken på det. Jeg blir stressa, får angst. Jeg har ikke slappet av siden mars. MARS! Det er 7 mnd det. Det er ikke rart jeg er sliten. Alle disse innleggelsene tar knekken på meg. Men jeg klarer ikke å være hjemme. Jeg aner virkelig ikke hva som gjør det så utrolig vanskelig å være hjemme heller. Det gjør det ikke engang enklere å være med noen, verken å være ute eller å ha besøk. Det kan utsette smerten litt, men vanligvis blir det enda verre igjen etterpå. Jeg blir så sliten.

Jeg går rundt konstant og er utslitt. Trøtt og slapp. Redd. Og lei meg. Er det noe jeg hater over alt på jord, og ikke unner min verste fiende, er det depresjon. Depresjon er en alvorlig og forferdelig sykdom.

Jeg kjenner jeg har bruk for en angstdempende nå, men selvfølgelig har de "tatt den av meg", så jeg får ikke. Det er ingen av nattevaktene jeg kjenner, og som jeg føler for å snakke med heller. Uansett kan de ikke ta vekk det vonde akkurat nå uansett. Jeg skjelver. Rister i hele kroppen. Har psykisk vondt i hodet, brystet, magen, armene, føttene, ja i hele meg. I tillegg har jeg klart å få muskelbrist i ryggen, hurra.

HELP ME!!!!!