Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Jeg savner å ha et vanlig liv. Jeg savner å stå opp om morgenen, gjespe og smile, før jeg ordner meg og drar på skole eller jobb. Møter venner og kollegaer, ler og har det morsomt, fyller dagen med noe, før jeg etterpå drar og trener eller finner på noe med venner og familie. Savner det å etter en fin dag kunne legge meg i sengen med et smil om munnen og glede meg til en ny dag med nye muligheter. Jeg savner å kunne være sliten på en god måte.

De siste årene har ikke livet mitt vært sånn. Jeg har vært deprimert, og slitt med å stå opp. Det første halve året dro jeg på jobb og trening, og var i tillegg sosial. Jeg gjorde det jeg kunne for å ikke rekke å tenke. På slutten trente jeg dans og cheerleading, og hadde opptil 17 timer med trening i uka. I tillegg til 37,5 timer med jobb. Plutselig sa det stopp. Jeg klarte ikke mer. Jeg var utbrent, og depresjonen hadde gått fra mild til alvorlig. Jeg ble lagt inn, og jeg har gått i terapi siden da. Depresjonen har blitt verre og verre, men samtidig har jeg forandret meg i en positiv retning, selv om det er vanskelig å se det selv. Jeg har modnet og lært mye om meg selv. Desverre hjelper ikke det meg så mye, for jeg har det fremdeles vondt.

Før kunne jeg planlegge langt frem i tid, mens nå må jeg ta time for time. Noen ganger minutt for minutt. Heldigvis svinger ikke humøret så mye lengre, da jeg går på en medisin som er stemningsstabiliserende. Den flater meg ut på en måte. Jeg har ikke funnet en antidepressiva som fungerer, desverre. Den medisinen jeg går på nå, hjelper meg ikke opp, den bare gjør at det ikke svinger så mye.

Før tok jeg livet for gitt. Det gjør jeg ikke nå. Men jeg savner å kunne ta livet for gitt. Det føltes mye bedre. Jeg hater depresjon. Jeg hater angst.

Gode tider. Språkreise på Malta 07 <3

-Hvordan er din hverdag?

-Har du noen gang vært deprimert?