Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Jeg hadde en helt grei dag i dag, frem til ca. kl 1. Var med på bildeterapi, og gikk en tur til butikken med en medpasient og det så ut som at det skulle bli en grei dag, hvis vi ser litt bort i fra litt angst. Jeg hadde tenkt meg på perm, og være med kjæresten i kveld, og gledet meg litt til det. Plutselig, ut av det blå, gikk det til helvete. Vet ikke hva som skjedde, men det virket som at hele verden raste sammen på ett sekund. Nå sitter jeg i godstolen på rommet under et pledd og prøver å fjerne angsten ved å spille kabal. Men for hver gang kabalen ikke går opp, blir jeg i dårligere og dårligere humør. Jeg er sur fra før av, litt fordi jeg hadde en diskusjon med kontakten min isted, og litt fordi kontakten jeg skal ha i kveld ikke har kommet inn på rommet mitt for å si hei og spørre hvordan jeg har det. Jeg aner ikke hvem jeg har å forholde meg til i kveld, og det gir meg angst. Ofte så går de en runde for å fortelle oss at de "står på oss", men ingen har kommet enda. Det gir meg en liten mistanke om hvem det er som er min kontaktperson, og det er ikke positivt. Når jeg har en såppas dårlig dag som i dag, så hadde det vært fint å ha en kontakt som ser meg og bryr seg. Men neida.

Jeg håper jeg tar feil, og at den jeg har å forholde meg til skal hjelpe meg til å få det litt bedre. Sånn som i går. Hun tok seg tid til å snakke med meg, og kom hele tiden for å høre hvordan det gikk. Det føles så godt å bli sett.

I mangel av andre bilder å legge ut, legger jeg ut et bilde fra barnehagender jeg også var sur, akkurat som nå. Men den gangen dreide det seg om at mamma tok på meg en stygg skjorte som jeg hatet, akkurat den dagen vi skulle ta barnehagebilder. Haha. Sorry for dårlig bildekvalitet.