Gruegruegrue
Dårlig dag. Vel, jeg har på sett og vis klart å holde meg litt oppe siden i går siden jeg var fornøyd med å ha klart å overtalt behandlerne mine til å la meg, om ikke få være her lengre denne gangen, få komme tilbake om noen uker og være her i 5 uker. Jeg er forsåvidt fremdeles fornøyd med det, men jeg kjenner jeg gruer meg skikkelig til mandag når jeg skal hjem. Jeg har jo som sagt nesten ikke vært hjemme på et halvt år, så det å dra hjem er veldig vanskelig.
Jeg har fått opprettet en ny åpen retur-kontrakt med a2, så jeg har muligheten til å komme dit når det blir vanskelig, men jeg må jo dra hjem og være hjemme i minimum 24 timer i mellom innleggelsene.

Jeg kjenner angsten stiger kraftig når jeg tenker å dra hjem. Jeg begynner å skjelve og hjertet dunker hardere og hardere. Har hatt angst i hele dag, og tusen ganger i dag har jeg måttet gispe etter luft. Har ikke fått pratet med noen enda i dag. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si, så da er det ekstra vanskelig å be om en samtale. Dørstokkmila er så lang for å tørre å kakke på vaktrommet.
Vil de høre at jeg har banket på? Hvem er det som kommer til å åpne døra? Har de tid til å høre hva jeg har å si? Er miljøkontakten min der? Vil de se at jeg trenger hjelp? Vil de hjelpe meg? Orker de å ta seg tid til meg? Tankene strømmer til når jeg vurderer å banke på. Noen ganger går det, andre ganger ikke.
Jeg hater angst. Jeg hater å gå rundt og være redd. Redd for ting man ikke skal trenge å være redd for. Hvorfor skal jeg være så forbanna redd for teite ting? Det burde jo ikke vært verdens undergang om f.eks. personalet ikke har tid til meg med en gang. Men det er det. Og hvorfor skal jeg være så redd for å dra HJEM? "Hjemme" burde jo føltes trygt. Jeg er så lei av å ikke være som folk flest. Jeg vil også ha et normalt liv! Jeg også vil ha det bra. Jeg vil ikke leve slik som dette lengre nå. Det er ikke rettferdig. Hva har jeg gjort galt for å fortjene dette? Jeg har jo alltid gjort mitt aller beste for å være snill. "Det ordner seg for snille gutter og jenter", er det noe som heter. Men det virker ikke sånn..
Jeg har fått opprettet en ny åpen retur-kontrakt med a2, så jeg har muligheten til å komme dit når det blir vanskelig, men jeg må jo dra hjem og være hjemme i minimum 24 timer i mellom innleggelsene.

Jeg kjenner angsten stiger kraftig når jeg tenker å dra hjem. Jeg begynner å skjelve og hjertet dunker hardere og hardere. Har hatt angst i hele dag, og tusen ganger i dag har jeg måttet gispe etter luft. Har ikke fått pratet med noen enda i dag. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si, så da er det ekstra vanskelig å be om en samtale. Dørstokkmila er så lang for å tørre å kakke på vaktrommet.
Vil de høre at jeg har banket på? Hvem er det som kommer til å åpne døra? Har de tid til å høre hva jeg har å si? Er miljøkontakten min der? Vil de se at jeg trenger hjelp? Vil de hjelpe meg? Orker de å ta seg tid til meg? Tankene strømmer til når jeg vurderer å banke på. Noen ganger går det, andre ganger ikke.
Jeg hater angst. Jeg hater å gå rundt og være redd. Redd for ting man ikke skal trenge å være redd for. Hvorfor skal jeg være så forbanna redd for teite ting? Det burde jo ikke vært verdens undergang om f.eks. personalet ikke har tid til meg med en gang. Men det er det. Og hvorfor skal jeg være så redd for å dra HJEM? "Hjemme" burde jo føltes trygt. Jeg er så lei av å ikke være som folk flest. Jeg vil også ha et normalt liv! Jeg også vil ha det bra. Jeg vil ikke leve slik som dette lengre nå. Det er ikke rettferdig. Hva har jeg gjort galt for å fortjene dette? Jeg har jo alltid gjort mitt aller beste for å være snill. "Det ordner seg for snille gutter og jenter", er det noe som heter. Men det virker ikke sånn..


Fredrik B.
05.sep.2010 kl.10:07
Sandra Gundersen
05.sep.2010 kl.10:35
kjerstielise ♛
05.sep.2010 kl.11:21
Håper du får det bedre snart, det er virkelig ikke noe godt å slite sånn, vært
igjennom det selv :(
Sandra Gundersen
05.sep.2010 kl.17:17