Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Jeg er redd. Hjertet dunker, nei rettere sagt, hjertet smeller inn i brystkassen. Det er vondt. Hele kroppen skjelver. Gråten presser på, og jeg kjenner et sterkt ubehag i hele meg. Det er angsten som er på besøk igjen.

Akkurat nå sitter psykologen min, legen min og miljøkontaktene mine og har et møte om meg. Jeg liker ikke at det sitter masse folk og snakker om meg og mitt liv, og bestemmer over det. Det er de som skal finne ut hva som skjer videre. Det er de som skal bestemme hvordan mitt liv blir seendes ut fra og med neste uke. Det spiller ingen rolle hva jeg synes.


Enten så kan de la meg få være her lengre, og bestemme at jeg skal få fortsette i dette behandlingsopplegget som fungerer så bra og kan hjelpe meg, ellers så kan de sende meg hjem, og la meg dra inn og ut av akuttpost igjen. Men det vil jeg ikke. Jeg er lei av akuttpost. Jeg var jo innlagt der 26 ganger på ca 20 uker. Det er mye det.
Men blir jeg sendt hjem, så har jeg ikke noe valg. Jeg klarer ikke å holde ut hjemme og alene.

Det er mange som tenker at det kan hjelpe meg å være ute med venner så jeg slipper å sitte alene. Men det er ikke hver dag at jeg orker å være med venner. Nei, det er fåtall av de dagene da jeg orker der. Har jeg en dag der jeg orker, så kan det hjelpe å være med venner for å utsette den verste smerten, men når jeg kommer hjem igjen kommer det og slår meg dobbelt så hardt i bakhuet.



Jeg får ikke til å forklare hva som er så vanskelig med å være hjemme. Jeg forstår det ikke selv en gang. Det å sitte hjemme burde jo være det enkleste i verden. Men det er det altså ikke. Det er faktisk veldig vanskelig.

Jeg går ut ifra at jeg blir skrevet ut på mandag som planlagt, og da er det bare spørsmål om tid før jeg kommer på akuttpost. Der får jeg være 2-3 dager, og så må jeg hjem igjen i 24 timer. Så kan jeg komme inn igjen, og være der 2-3 dager. Sånn foregår det igjen og igjen og igjen. Man blir ikke bedre av å være så mye på akuttpost, men jeg har ikke særlig mye valg når smerten kommer. Det blir som brannslukking.

---

Så sitter jeg her da i spenning, og venter på at møtet er ferdig. Jeg skal være med på et nytt møte i 2-tiden. Det er lenge å vente. Men jeg har jo ikke så mye valg, har jeg vel? Har fått en angstdempende pille som begynner å virke nå, så vi får håpe angsten ikke forblir så sterk utover dagen.

-Sliter du med angst?
-Hva pleier du å gjøre når angsten kommer?
-Har du noen tips og råd om hvordan man skal klare å holde ut?