Nedover men fremover?
I morgen har jeg vært her i 2 uker. Tiden har gått både sakte og fort. Hver dag er veldig lang, men samtidig så vet jeg ikke hvor tiden blir av. Jeg har gjort lite og mye på en gang. For dere som har et såkalt "vanlig" liv, er vel min dag veldig lite innholdsrik, men for meg som ikke er vant med å gjøre noe som helst, er dagene stappfulle av oppgaver og gjøremål. Min dag er full av utfordringer.
Her er en normal dag for meg:
Dagen starter med at jeg blir vekt ca. ti på halv ni. Da har jeg ti minutter på å komme meg opp av sengen og stelle meg litt, før frokost. Det er tøft å stå opp når man er deprimert. Helst vil man ligge i sengen hele dagen og ikke stå opp. Men her har jeg ikke noe valg, så jeg står opp. Så er det ned og få i seg litt kaffe for å våkne til, og noe mat i skrotten. Når maten er inntatt, går jeg opp og får i meg morgenmedisinen min, og rett inn på stua for "morrasmøte" (morgenmøte), som begynner nøyaktig 0905. Morrasmøtet kan være en utfordring for sosialfobien, for de leser opp ett og ett navn, forteller hvem som er vår miljøkontakt, og de gjøremålene som er skrevet ned. Hvis man har flere planer for dagen, så må vi (ok, vi må ikke da, men egentlig..) si det foran alle sammen. Dette er litt skummelt synes jeg.
Men hvertfall, så går jeg og ergoterapauten etter møtet inn på rommet mitt og gjør en "Mindfullnessøvelse". Dette er en øvelse for å prøve å lære meg å være her og nå. Ikke for ti år siden, og ikke om 3 uker, men akkurat her og nå. Disse øvelsene er tøffe, for her og nå er ofte veldig vondt. Noen ganger gjør vi en pusteøvelse, der jeg skal kun fokusere på pusten, men da får jeg bestandig angst, og mister pusten. Hater det.
På mandag og torsdag har jeg samtale med legen i 10-tiden. Her tar vi opp hvordan jeg har det her og nå og evt. andre ting jeg tenker på. Tirsdager har vi kunstterapi halv 10-11. Da går vi ned til arbeidsstua og tegner og maler. Oppgavene er ulike fra gang til gang. Noen ganger kan det være tøft, mens andre ganger går det greit.
Halv 12 er det lunsj.
På mandag og tirsdag har vi gruppesamtaler, mandag med en psykolog, og tirsdag med en prest, klokken halv 1. Her tar vi opp forskjellige ting vi tenker på.
Og så er det samtale med psykologen min tirsdag og fredag, kl 1 og 2.
På torsdager er det egentlig "torsdagstur" for hele avdelingen, der de drar på tur, men jeg har dbt-gruppe hver torsdag kl. 1, så jeg kan ikke være med.
Halv 3 er det middag, 5 er det kaffe, 6 har jeg enda en slik øvelse som jeg fortalte om isted, og halv 8 er det kveldsmat.
Der har du uka mi.
Wow, hvis du leste alt, så er jeg imponert, haha!
-Hva skjeeer i ditt liv da?
-Noen tips og råd om hvordan jeg kan uttrykke meg bedre?
Her er en normal dag for meg:
Dagen starter med at jeg blir vekt ca. ti på halv ni. Da har jeg ti minutter på å komme meg opp av sengen og stelle meg litt, før frokost. Det er tøft å stå opp når man er deprimert. Helst vil man ligge i sengen hele dagen og ikke stå opp. Men her har jeg ikke noe valg, så jeg står opp. Så er det ned og få i seg litt kaffe for å våkne til, og noe mat i skrotten. Når maten er inntatt, går jeg opp og får i meg morgenmedisinen min, og rett inn på stua for "morrasmøte" (morgenmøte), som begynner nøyaktig 0905. Morrasmøtet kan være en utfordring for sosialfobien, for de leser opp ett og ett navn, forteller hvem som er vår miljøkontakt, og de gjøremålene som er skrevet ned. Hvis man har flere planer for dagen, så må vi (ok, vi må ikke da, men egentlig..) si det foran alle sammen. Dette er litt skummelt synes jeg.
Men hvertfall, så går jeg og ergoterapauten etter møtet inn på rommet mitt og gjør en "Mindfullnessøvelse". Dette er en øvelse for å prøve å lære meg å være her og nå. Ikke for ti år siden, og ikke om 3 uker, men akkurat her og nå. Disse øvelsene er tøffe, for her og nå er ofte veldig vondt. Noen ganger gjør vi en pusteøvelse, der jeg skal kun fokusere på pusten, men da får jeg bestandig angst, og mister pusten. Hater det.
På mandag og torsdag har jeg samtale med legen i 10-tiden. Her tar vi opp hvordan jeg har det her og nå og evt. andre ting jeg tenker på. Tirsdager har vi kunstterapi halv 10-11. Da går vi ned til arbeidsstua og tegner og maler. Oppgavene er ulike fra gang til gang. Noen ganger kan det være tøft, mens andre ganger går det greit.
Halv 12 er det lunsj.
På mandag og tirsdag har vi gruppesamtaler, mandag med en psykolog, og tirsdag med en prest, klokken halv 1. Her tar vi opp forskjellige ting vi tenker på.
Og så er det samtale med psykologen min tirsdag og fredag, kl 1 og 2.
På torsdager er det egentlig "torsdagstur" for hele avdelingen, der de drar på tur, men jeg har dbt-gruppe hver torsdag kl. 1, så jeg kan ikke være med.
Halv 3 er det middag, 5 er det kaffe, 6 har jeg enda en slik øvelse som jeg fortalte om isted, og halv 8 er det kveldsmat.
Der har du uka mi.
Meg og Ingeborg, en herlig jente på avdelingen. www.surfer.blogg.no
Men det jeg egentlig skulle skrive om, er hvordan oppholdet går. Som jeg skrev i overskriften, går det nedover men fremover. Jeg føler meg verre, men det er fordi jeg begynner å kjenne på følelsene, noe som var et av målene med oppholdet. Jeg gråter nesten hver dag. Noen dager gråter jeg ordentlig, mens andre dager gråter jeg nesten. Det å gråte er for mange noe helt normalt, men for meg er det stort. Jeg har nesten aldri grått så lenge jeg kan huske. Jeg har gått rundt og skjult følelsene mine helt siden jeg var liten. Både for meg selv og andre.
Hvorfor jeg skal gråte? Jo, for for å bli frisk, så må jeg komme i kontakt med meg selv og følelsene mine. Når jeg gråter, får jeg på en måte ut litt grums, noe som alltid bare har blitt inni hodet mitt. Det er jo en grunn til at man gråter.
Jeg føler meg jo mye verre når jeg går rundt og gråter, men jeg vet at det egentlig betyr at det går fremover. Ikke oppover, men fremover.
Det er bare veldig synd at jeg skal hjem om 1 uke. Da blir det jo avsluttet så brått. Jeg får jo tilbud om åpen retur på akuttavdeling igjen, men det er synd at jeg må tilbake dit nå. Da blir det jo tilbake til sånn det var i sommer. Følelser er alt for skummelt til at jeg kommer til å tørre å kjenne på dem når jeg kommer hjem til meg selv igjen. Hver gang jeg prøver å ta det opp med behandlerne mine så får jeg aldri til å si alt jeg mener om saken, for jeg har gullfiskhukommelse, pluss at jeg innimellom setningene må høre på hva de har å si om saken, så da faller jeg ut av det jeg holder på å si, så jeg får liksom ikke fram det jeg mener. Derfor skal jeg nå skrive ned alt jeg mener, og få dem til å lese det istedet. Da kan de ikke avbryte meg. Det er jo så mye lettere å uttrykke seg gjennom skriving!
Men det jeg egentlig skulle skrive om, er hvordan oppholdet går. Som jeg skrev i overskriften, går det nedover men fremover. Jeg føler meg verre, men det er fordi jeg begynner å kjenne på følelsene, noe som var et av målene med oppholdet. Jeg gråter nesten hver dag. Noen dager gråter jeg ordentlig, mens andre dager gråter jeg nesten. Det å gråte er for mange noe helt normalt, men for meg er det stort. Jeg har nesten aldri grått så lenge jeg kan huske. Jeg har gått rundt og skjult følelsene mine helt siden jeg var liten. Både for meg selv og andre.
Hvorfor jeg skal gråte? Jo, for for å bli frisk, så må jeg komme i kontakt med meg selv og følelsene mine. Når jeg gråter, får jeg på en måte ut litt grums, noe som alltid bare har blitt inni hodet mitt. Det er jo en grunn til at man gråter.
Jeg føler meg jo mye verre når jeg går rundt og gråter, men jeg vet at det egentlig betyr at det går fremover. Ikke oppover, men fremover.
Det er bare veldig synd at jeg skal hjem om 1 uke. Da blir det jo avsluttet så brått. Jeg får jo tilbud om åpen retur på akuttavdeling igjen, men det er synd at jeg må tilbake dit nå. Da blir det jo tilbake til sånn det var i sommer. Følelser er alt for skummelt til at jeg kommer til å tørre å kjenne på dem når jeg kommer hjem til meg selv igjen. Hver gang jeg prøver å ta det opp med behandlerne mine så får jeg aldri til å si alt jeg mener om saken, for jeg har gullfiskhukommelse, pluss at jeg innimellom setningene må høre på hva de har å si om saken, så da faller jeg ut av det jeg holder på å si, så jeg får liksom ikke fram det jeg mener. Derfor skal jeg nå skrive ned alt jeg mener, og få dem til å lese det istedet. Da kan de ikke avbryte meg. Det er jo så mye lettere å uttrykke seg gjennom skriving!
Meg og kusina mi i går.
Wow, hvis du leste alt, så er jeg imponert, haha!
-Hva skjeeer i ditt liv da?
-Noen tips og råd om hvordan jeg kan uttrykke meg bedre?
Fredrik B.
29.aug.2010 kl.19:37
Tekst er en fin måte å uttrykke seg på. Å tegne noe kan kanskje også være noe. Jeg vet ikke.
Elise
31.aug.2010 kl.11:19
Sandra Gundersen
01.sep.2010 kl.00:12
Sandra Gundersen
01.sep.2010 kl.00:13