Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Nå er jeg så luta lei av psykiatrien her i Norge. Jeg er 19 år og har det dritjævlig. MEN, nettopp fordi jeg er 19 år, så får jeg ikke den hjelpa jeg trenger. Jeg får høre at jeg er for ung til å ha det som jeg har det. Hva hjelper det å si da? Uansett om jeg er 19, 40 eller 73, så har jeg det akkurat som jeg har det uansett! Forskjellen er at om jeg hadde vært 40, så hadde jeg fått hjelp.

Siden jeg er så ung som jeg er, så er de redde for at jeg skal bli institusjonalisert (Wikipedia: En institusjonalisert pasient eller bruker er en person som gjennom lang erfaring med eller opphold på en institusjon sitter fast i rollen som hjelpetrengende og har blitt avhengig av hjelp som opprinnelig var tenkt å være midlertidig.). Altså, de er redde for at jeg skal bli sittende fast i psykiatrien i mange år, og kaste bort hele ungdomstida mi der inne. Men det de ikke tenker på, er at om jeg ikke får den hjelpa jeg trenger med en gang, så vil jeg ihvertfall kaste bort mange år. Bare at istedenfor å kaste den bort på behandling, så vil jeg kaste den bort på å være syk.

Ja_a, jeg har fått plass på post 4 i 3 uker fra 16. august, men 3 uker, det blir bare stressende. Jeg rekker jo ikke å bli noe bedre. Man blir jo ofte dårligere før man blir bedre også. Men om man blir dårligere først når man er innlagt, får man bare høre at man ikke har noe godt av å være innlagt. Det er jo det samme som å si til en komapasient at "Hvis du ikke våkner fra koma innen 3 uker, så har du ikke noe godt av å være innlagt, så da kan du dra hjem, og ligge i koma der.". Det er ingen overdrivelse. Det å være psykisk syk kan være både veldig smertefullt og farlig. Psykisk sykdom er en dødelig sykdom på lik linje med kreft og aids, bare at det ikke er sykdommen i seg selv som dreper deg. Det er hele situasjonen som er så smertefull at man kan finne på å ta sitt eget liv, eller skade seg på en annen måte.

Nå snakker jeg om psykisk syke generelt. Jeg vil ikke fortelle dere noe særlig detaljert om min situasjon. Det blir for privat.
Men det som irriterer meg så jævlig, er det at de forteller meg at jeg er for ung til å ha det så vondt. Brystkreft rammer mye oftere voksne damer enn unge jenter, men om en jente får brystkreft som 18-åring, så kan ikke legene si "Nei du skjønner at du er for ung til å få brystkreft, så du kan ikke få behandling".
Da ville folk ha reagert da.

Jeg er ikke den eneste som har fått det slengt i trynet. Har hørt om flere som er for unge til å være syke. Jeg må nesten le. Eller forresten, jeg tror jeg må spy istedet.

En annen ting som irriterer meg, er at alle prøver å berolige meg med å si at "Det tar tid, sjø, Sandra. Det kan ta 3-5 år!". ÅJA, MEN DASÅ.. Jada, jeg er blitt forklart at de ikke mener at jeg vil være like dårlig så lenge, men at det vil ta så lang tid før jeg er helt frisk. Men det hjelper ikke meg. 3-5 år er lenge allikevel det. Og får jeg ikke hjelp snart, så vil jeg forbli dårlig i så mange år fremover.


TAKK, det var godt å få det ut. Vi blogges!