Sandra Gundersen - Et frarøvet liv.

Nå er jeg sykt lei av å være deprimert. Jeg har ikke hatt en dag pause, jeg har faktisk ikke hatt en times pause fra depresjonen på ett og et halvt år. Jeg er sliten hele tiden og dagen er full av hindringer.
Hvis jeg en dag er nødt til å gjøre noe så enkelt som å vaske kopper, kan jeg ikke legge andre planer den dagen. Hvis noen spør om jeg vil finne på noe den dagen, vil de mest sannsynlig få til svar at jeg ikke har tid den dagen, for jeg har masse å gjøre. Det tar meg som regel flere timer bare å gå på do, eller plukke opp noe som ligger på gulvet.

To dager i uken er jeg i behandling oppe på Østmarka, som ligger ca 13 min unna med bil. Tirsager har jeg individuellsamtale med psykologen min, og torsdager har jeg gruppeterapi som varer i to timer. Da føler jeg at jeg har uken fullt med ting å gjøre, og jeg blir kjempesliten bare av å tenke på det å komme meg fram og tilbake dit.

Imens dere andre gleder dere til helgen, gleder jeg meg til uka, for da er alle andre på jobb og skole, og da slipper jeg å være med folk. I helgene føler jeg meg nesten forpliktet til å finne på ting med venner og familie. Ikke misforstå meg, jeg er kjempeglad i vennene mine, og hvis jeg er med dem så kan jeg ha det koselig, men det er bare det at det går på bekostning av dagene etter. For en liten stund siden, var jeg på et kjempekos overnattingsbesøk hos den ene tanten min sammen med ett søskenbarn, og dagen etter dro jeg inn til byen og feiret 1-årsdagen til lille Sigurd. Jeg tok til tross for bussangsten min buss fram og tilbake fra Orkanger der tanten min bor. Dette resulterte i at jeg ble sengeliggende i fire dager etterpå.

I fjor høst startet jeg på skolen, og hadde timer der tre dager i uken. Jeg klarte meg i to måneder, men da ble jeg så utslitt at jeg måtte slutte. Tenkte først å bare ta noen ukers pause, men da jeg en dag prøvde å dra dit igjen, måtte jeg bare løpe ut av klasserommet og dra hjem og legge meg. Siden det har jeg ikke gjort noe om dagene. Bare sittet hjemme. Synes du det høres kjedelig ut? Det ville jeg og syntes før, men jeg har egentlig ikke kjedet meg på lenge. Jeg har så mye kaos i hodet, og kroppen min sin forsvarsmekanisme er å skyve alt unna og bli helt fjern, så jeg merker nesten ikke at dagene går. Hukommelsen min blir dårlig på grunn av dette, så jeg husker stort sett ingenting. Og som sagt, så føles det ut som at jeg har mye å gjøre om jeg bare har ett lite ærend å gjøre, som å rydde eller vaske kopper. I dag og i går har jeg passet bikkja til mamma og da har det å gå en liten tur "tatt hele dagen".

Jeg er DRITT lei av å leve som det her, og skulle ønske at depresjonen kunne lette litt nå. Jeg har noen få ganger følt at ting går oppover, men bestandig får jeg et slag rett i trynet etter noen dager. Jeg skyver unna alle følelsene mine, og da blir også de gode følelsene mine pakket inn i samme boks, så når jeg begynner å kjenne på en god følelse, kommer resten av følelsene rett bak. Du kan se for deg at du har puttet hundre fotballer inn i et skap, og når du åpner det, så kommer alle ballene ramlende over deg. Når det er så mange baller samlet bak en skapdør, går det ikke an å bare ta ut en. Slik er det med følelsene mine også.

Sist uke fikk jeg beskjed om at vi skal prøve noe nytt. Noe jeg kom på første helgen i påsken. Jeg var innlagt, og når jeg er det, er ofte hodet mitt litt klarere enn til vanlig, og spesielt denne helgen var hodet veldig klart. Tenk deg at du sitter i et lite rom med dårlig luft sammen med mange mennesker i flere timer. Da er det godt å komme ut til frisk luft. Akkurat sånn følte jeg det denne helgen. Siden jeg var så klar i hodet, klarte jeg å tenke på hva jeg tror kan hjelpe meg. Jeg har aldri kunne svart på spørsmålet om hva jeg tror kan fungere før, men nå har jeg fått masse erfaringer, og snakket med andre med lignende problemer som meg, så nå var det enklere. Jeg skrev det ned, for jeg visste at når jeg ble skrevet ut mandagen etter, ville hodet bli tett igjen, så jeg kom til å glemme alt.
Jeg leverte dette arket til psykologen min, og hun leste igjennom det noen ganger og diskuterte det med noen andre behandlere, og de fant ut at vi skulle prøve dette.

Nå husker jeg ikke helt hva vi skal gjøre, men jeg skal fortelle dere det når det blir mer sikkert hva som skjer. Hvis det ikke går, kommer jeg til å bli knust.
Torsdagen da jeg fikk vite dette, ble humøret mitt lettere og jeg ble motivert, men allerede på fredag forsvant denne "lykkerusen", så jeg er nede igjen.

Nå er jeg LEI. DRITT lei. Jeg har time hos psykologen igjen i morgen, og da får jeg kanskje vite mer om hva som skjer. Ønsk meg lykke til!

---

-Hvordan har du det?
-Gjort noe spennende i dag?