Jeg begynner å bli lei av alle de kjedelige bloggene der ute, og vil lese noen bra blogger!
Så hvis du har en egen eller vet av noen andre som har en interessant blogg, skriv bloggadressen i kommentarfeltet!

Hva som er en interessant blogg er opp til deg, liker alle typer blogger bortsett fra de kjedelige hverdagsbloggene. Jeg bryr meg lite om hva du spiste til frokost og at du hadde på deg tights og singlet i går, eller at du spiste taco med bestevenninna di.

-Det kan godt være en outfitblogg, men da bør du ha en gjennomført stil.
-Sminkeblogger kan også være interessante hvis du kan å sminke deg.
-Du kan godt skrive en blogg om at du er psyk (for det gjør jeg selv), så lenge du skriver noe jeg kan lære av  (og at du ikke skriver triggende innlegg med bilder av selvskading osv).
-Rørende blogger om andre sykdommer (som Regine Stokke sin osv) kan også være interessante.
-Jeg liker fotoblogger hvis du kan å ta bilder.
-Og blogger med meninger om politikk og samfunn, hvis du er saklig.

Dere skjønner tegninga. Så lenge du har peiling på det du blogger om, kan bloggen være bra! Vet du av en interessant blogg, så gi meg linken!

Ellers så kan dere gjerne besøke min blogg på http://sandragundersen.com

Tror du på skjebnen eller tilfeldigheter? Les innlegget HER.

Er du glad i å skrive? Har du lyst til å være med på å forebygge mobbing?

TRYKK HER!

Trykk HER for å komme til hovedsiden på antimobbebloggen.

Klem fra Sandra

Har du blitt mobbet, kjenner du noen som har blitt mobbet, eller har du selv mobbet noen? Ønsker du å dele historien din med andre, eller lese andre sine historier for å se at du ikke er alene? Vil du som mobbeoffer eller pårørende ha råd for hva du kan gjøre? Har du skrevet et dikt eller en novelle, eller tegnet eller tatt et bilde med mobbing som tema som du vil dele? Eller lurer du rett og slett på hva mobbing er, og hva det gjør?

Ta en titt på WWW.MOBBEOFRENESHISTORIER.COM!

Denne bloggen er opprettet for at vi sammen skal bekjempe mobbing ved å snakke, dele og fortelle.

Bildet er tatt herfra.

Jeg gjentar; www.mobbeofreneshistorier.com.

Har du blitt mobbet, kjenner du noen som har blitt mobbet, eller har du selv mobbet noen? Ønsker du å dele historien din med andre, eller lese andre sine historier for å se at du ikke er alene? Vil du som mobbeoffer eller pårørende ha råd for hva du kan gjøre? Har du skrevet et dikt eller en novelle, eller tegnet eller tatt et bilde med mobbing som tema som du vil dele? Eller lurer du rett og slett på hva mobbing er, og hva det gjør?

Ta en titt på WWW.MOBBEOFRENESHISTORIER.COM!

Denne bloggen er opprettet for at vi sammen skal bekjempe mobbing ved å snakke, dele og fortelle.

Bildet er tatt herfra.

Jeg gjentar; www.mobbeofreneshistorier.com.

Jeg har ikke skrevet på denne bloggen på lenge, for som mange av dere sikkert har fått med dere, så er jeg nå å finne på www.sandragundersen.com.

Men nå har jeg opprettet nok en blogg. En blogg om mobbing! En blogg der vi sammen skal kjempe mot mobbing, ved å snakke, fortelle og dele. Ved å opplyse verden om hvor vondt og skadelig det er! Hvem som helst kan skrive innlegg til denne bloggen, og du kan skrive hva som helst, så lenge det har med dette temaet å gjøre.

Trykk HER for å få mer informasjon, og HER for å få inspirasjon til hva du kan bidra med!

WWW.MOBBEOFRENESHISTORIER.WORDPRESS.COM

Har begynt å blogge igjen:

http://sandragundersen.com/

Les mer:

www.sandragundersen.com

Les mer:

www.sandragundersen.com

Les mer:

www.sandragundersen.com

Les mer:

www.sandragundersen.com

Les mer:

www.sandragundersen.com

Les mer her:

www.sandragundersen.com

www.sandragundersen.com

Der sprakk bobla, gitt.


Les mer på:

www.sandragundersen.com

Nytt dikt:

www.sandragundersen.com

Stem på meg i denne fotokonkurransen! Takk.

Bildet jeg har sendt inn.

Og du? www.sandragundersen.com ;-)

www.sandragundersen.com

..men når du nekter å reise deg igjen.

www.sandragundersen.com

Nå har jeg begynt å blogge fra den nye bloggen, så nå må alle sammen ta turen innom www.sandragundersen.com!

Gammelt bilde

Det er så ekkelt å miste kontrollen. Ikke bare negativt/destruktivt, men også den andre veien.
Akkurat nå er vi ganske mange unge jenter her. To av dem kjenner jeg fra før av. Alle vi går godt overens og har lik humor. Da kan det bli en del fjas. Vi tuller, flirer og bråker. Ler høyt av usaklige ting og bare.. ja.. fjaser.

Når vi begynner, så blir jeg veldig hyper, og prater høyt og masse og ler og ler. Det kan høres bra ut, men ikke når jeg ikke egentlig er i humør til å tulle.
Jeg har egentlig lyst til å slappe av og ikke snakke, men jeg mister på en måte kontrollen over meg selv. Jeg prøver å holde kjeft, men jeg bryter hele tiden ut med et eller annet. Jeg klarer ikke å vente på min tur, og prater i munnen på de andre. Det er så slitsomt. Det må ihvertfall være slitsomt for de andre.

Jeg hater å miste kontrollen. Det føles ut som at en person har tatt over kroppen din. Du bestemmer ingenting. Du ler uten å ha lyst til å le, prater uten å ha lyst til å prate osv. Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det føles, men det er ihvertfall veldig ubehagelig.

Etterpå sitter man bare igjen og er sliten. Ikke godsliten, men sliten.

Heldigvis så fant jeg og kontakten min en løsning på problemet. Hun fant fram høretelefoner som jeg kunne koble til pc'en min, så da kan jeg koble ut mens jeg hører på musikk. Da er jeg i min egen verden. Det føles godt. Det er i denne lille verdenen jeg vil være.

Ok, innlegget her ble bare fjas det også, men jeg håper dere skjønner hva jeg mener.

-Er det flere der ute som pleier å miste kontrollen på den måten?

I det siste har jeg ikke giddet å blogge. Har hatt det veldig vanskelig, men tenkte jeg kanskje bør oppdatere dere litt.
Jeg tenkte å begynne å blogge på nybloggen, men har ikke orket å fikse designet og sånn, så jeg skriver litt her imens.

Siden sist, har jeg for det meste vært innlagt. Det fungerer veldig dårlig hjemme, så har ikke klart å være der. Jeg har ikke villet vært innlagt, men har blitt overtalt av avdelingen.
I dag hadde vi møte med Leistad Helsehus, og det ble avtalt at jeg skulle komme dit på mandag klokken 12. Der skal jeg være i en mnd.
Jeg vet ikke så mye om plassen, men bygget tilhørte tidligere staten, og var en DPS (distriktspsykiatrisk sykehus). Nå er bygget overtatt av kommunen, og er et slags rehabiliteringssenter der man skal trene på å være hjemme.

Jeg har ikke særlig lyst til å dra dit. Det hørtes slitsomt ut, og jeg er ikke motivert i det hele tatt. Men jeg vil ihvertfall ikke være her, så da er det vel bedre å prøve meg på Leistad, for jeg klarer ikke å dra hjem heller. Ikke uten trening.

En annen ting som er kjipt med Leistad, er at det fra 1. januar 2011 koster oss penger å være der. 129 kr per døgn, det vil si nesten 4000 kr for den tiden jeg skal være der. Det er ganske mye. Trondheim kommune er så utrolig grådig på pengene sine..

Hei alle sammen!
Takk for alle de fine kommentarene jeg har fått på det siste innlegget mitt. Men jeg ser mange har misforstått det som hadde skjedd (evt. så er det jeg som har uttrykt meg feil). Det som skjedde var at en person som bryr seg veldig om meg ble hysterisk for det jeg hadde skrevet, og overreagerte litt. Jeg tenkte å slutte å blogge pga. at jeg ikke vil ha dårlig samvittighet for det jeg skriver. H*n liker ikke å lese at jeg har det vanskelig. Men etter å ha snakket med flere her på avdelingen, og etter å ha lest kommentarene deres og meldinger jeg har fått på mobilen, så har jeg bestemt meg for å fortsette, siden jeg selv får litt hjelp i å blogge, og i tillegg hjelper flere av dere der ute i samme slengen. Vedkomne kan da heller la være å lese bloggen.

I tillegg fikk jeg et dytt i rompa av min kjære venninne (eller "storesøster" om du vil) Ingvild, da hun her en dag kjøpte et eget domene til meg, så bloggen min kan bli litt bedre. Så når jeg får fikset litt på bloggen og får den som jeg vil ha den, så finner dere meg på www.sandragundersen.com.

Mens vi snakker om min nye blogg, så trenger jeg deres hjelp. Jeg vil gjerne at den skal bli bedre enn den gamle, og da trenger jeg tips fra dere.

-Har dere noen tips/ideer/ønsker for sandragundersen.com? Jeg har noen ideer selv, men vil gjerne ha flere fra dere, siden dere er de som leser bloggen).
-Er det noen av dere som er gode til å designe blogger, eller vet du av noen som er det? Jeg skal blogge fra wordpress.com, og har domene på godaddy.com (hvis det er relevant).

(nettet er så tregt at dere får klare dere uten bilde denne gangen)

Jeg tar en pause fra bloggen fordi noen overreagerer når jeg skriver at jeg ligger på gulvet og venter på at kart skal ringe meg. Jeg har ikke skrevet at jeg ikke klarer å bevege på meg, og gulvet er varmt! Og vanskelig har jeg det hele tiden.

SNAKKES

Jeg er egentlig ganske heldig. Jeg er egentlig veldig heldig. Vel, jeg er egentlig veldig uheldig også, men i forhold til oppfølgingen rundt meg så er jeg heldig. For det første, så får jeg besøk på dagtid 3 ganger i uken, og hver dag på kveldstid. I tillegg har jeg avdelingen som jeg kan ringe hele døgnet, psykologen min som jeg kan ringe så lenge hun er våken, ambulant boveiledning som jeg kan ringe på dagtid, og kart som jeg kan ringe på kveldstid. Problemet er at jeg ikke klarer å bruke dette.

Det hadde jo egentlig vært veldig fint om jeg bare hadde turt å ringe når jeg har det vanskelig. Istedenfor ligger jeg og har det vanskelig til noen av dem ringer meg. Det hender det jo at tar en stund, så da er det ofte blitt for sent, så de må sende meg til Østmarka.

Hadde jeg bare turt å ringe, så hadde jeg kanskje funnet ut om det fungerer å prate i telefonen. Vel, det har jo aldri fungert før, så det sitter nok litt oppi hodet på meg at det ikke kommer til å gå, men siden det er lenge side sist jeg prøvde, så burde jeg jo ha prøvd igjen.

Men jeg tør ikke. For det første har jeg fått telefonskrekk. Jeg hater å snakke i telefonen. For det andre så vet jeg ikke hvem som vil svare og hva de vil si. Enn hvis det er noen jeg ikke kjenner? Enn hvis de ikke har tid?
Og enn hvis det ikke funker?

Jeg som faktisk er så heldig å ha mulighet til å ringe alle disse menneskene, burde jo ha brukt det for det det er verd. Jeg føler meg som et dårlig menneske som bare kaster vekk denne muligheten. Tenk på alle de som ikke har dette tilbudet!

I dag var jeg en tur i byen med tante. Vi var ute og spiste litt, og så gikk vi litt i butikker. Det gikk greit. Etter at hun dro, så var jeg litt igjen, for jeg hadde noen småting å handle. Men angsten kom veldig fort, og etterhvert ble den skikkelig ille. Jeg begynte å svette og skjelve, og måtte tilslutt løpe til en taxi for å komme meg hjem. Jeg hater at jeg må ha det sånn.

Nå ligger jeg på gulvet og venter på å bli oppringt av Kart.

Hodet mitt er helt tomt! Jeg har prøvd å skrive dikt til bloggen flere ganger i dag, men jeg får det ikke til.
Jeg klarer ikke å tenke. Det er som om noen har sugd ut av meg alle minner og tanker. Det eneste som sitter igjen er noen vanskelige tanker. Ellers så er det svart. Jeg husker så og si ingenting, ikke fra i dag, ikke fra i går, ikke fra forrige uke og ikke fra i fjor.

Det er vanskelig å snakke. Alt stopper opp. Det er tungt å fullføre setninger, for jeg blir så sliten. Jeg gruer meg til samtalen etterpå, for da må jeg snakke. Si fulle setninger, følge med når behandleren snakker til meg, og svare på det han sier. På sånne dager blir det ekstra vanskelig å gjennomføre det.

Nå ble jeg tom for ord her, så jeg avslutter nå.

-Flere som har slike dager?

Jeg har fått spørsmål om hvorfor det er så stille fra meg.
Hmm, egentlig så vet jeg ikke. Jeg husker svært lite fra den siste uka som har gått. Egentlig fra tiden før det også. Men det er flere grunner til at jeg ikke har blogget. Jeg har vært opptatt, jeg har hatt det vanskelig, jeg har vært innlagt (tors-lør), jeg har vært på fest (lørdag), og hele dagen etter gikk med på å sove og spy. Og så ble jeg innlagt tidlig på kvelden i går.

Jeg er fremdeles dårlig etter lørdag, både fysisk og psykisk. Jeg klarer ikke å tenke tilbake på lørdag og føle at det var en bra kveld, men jeg vet innerst inne at det var det. Det var litt godt å komme seg ut og drikke igjen. Og jeg tilbringte kvelden med noen herlige jenter.

I dag går det svært dårlig. Jeg sov i går fra ca 14-17, og så ble jeg oppringt av de her, og de fikk meg til å komme oppover, og så var jeg våken til kanskje 19, og sov hele natta til 9 i morges. Men selv etter så mye søvn er jeg fremdeles sliten, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg får heldigvis hjelp her oppe.
Det er dessuten veldig tøft å komme opp hit. Jeg ser på det som en stor nedtur hver gang jeg må hit. Jeg vil helst klare meg selv. Hjemme. Ikke bare i ett døgn. Resten av livet! Men det går tydligvis ikke..

-Hva skjer hos dere for tiden da?

Jeg hadde gruet meg. Jeg vet ikke hva jeg hadde gruet meg mest til, om det var det å sitte der i timesvis, å ikke vite hvordan resultatet ble, eller å være sosial med en dame jeg ikke kjenner, og snakke om helt vanlige ting, uten å ha noen helt vanlige ting i livet mitt  snakke om. Men det som fikk meg til å nesten bryte sammen var noe helt annet.

"Hadde du en fin jul da?". Hva svarer man? "Ehm, ja-a" kom det ut av halsen min. Det er en løgn. Jeg hater å lyve.

"Du har vært frisørlærling før du, har du ikke?"
"Ja, det stemmer det."
"Hva gjør du nå da?"
"Hmmm, ingenting egentlig". Her burde jeg ha løyet. Jeg hater mitt miserable liv.

Så begynte piningen. Jeg skulle hettestripe håret mitt. Det var så vondt at jeg holdt på å falle sammen i gråt. Ikke bare fordi det var vondt, men fordi alt ble ekstra ille. Jeg skjønnte ikke hvordan jeg skulle klare å holde ut, og tankene gled over til alt det andre jeg føler jeg ikke greier å holde ut. Jeg prøvde å roe meg ned selv:
-Tenk på noe annet. Noe fint.
-Noe.. AU.. fint? Jeg..AU vet ikke...AU.. om noe.. AU..fint.
-Tenk dbt. Prøv å fokuser på noe annet.
-AU.. hvordan i all.. AU.. verden skal jeg klare å ..AU.. fokusere på noe.. AU.. annet?

Jeg tåler så lite for tiden. Men jeg klarte å holde ut hos frisøren. Til nå. Utrolig at jeg klarer å skrive. Men må legge fra meg dataen nå, klarer ikke å skrive mer. MÅ....HOLDE...IGJEN...GRÅTEN..!

Ny frisyre. Det vises ikke så godt
på bildet da, men måte forte meg.

Jeg har tenkt på å skrive et eller annet her på bloggen i hele dag, men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Det går både bra og ikke bra. Det føles faktisk ganske godt å være alene. Jeg har ikke vært alene på mange mange uker. Frem til i går, var jeg innlagt i 13 uker sammenhengende (de 10 siste på akuttpost). Og før det var det veldig masse inn og ut. Det ble faktisk hele 42 innleggelser i 2010.
Det er også vanskelig å plutselig skal klare meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke energi eller motivasjon til å gjøre noe som helst.

I gårkveld kom mamma og bikkja hennes en tur og vi stappet i oss masse pizza fra Pizzabakeren, før vi ryddet ut noen av posene jeg hadde med fra østmarka, før de dro hjem. Etter en stund kom to stk fra Kart på besøk. Først snakket vi litt om hvordan det gikk, og så hjalp de meg å skrive en handleliste før de sendte meg på butikken.
En stund etter det, kom hjemmesykepleieren med medisin til meg. Vanligvis tar det flere timer etter jeg har tatt medisinen før jeg sovner, men jeg sovnet så og si med en gang. Jeg tror jeg sovnet 21.00. Jeg som hadde vært så spent på natta. Det var jo piece of cake!

Siden jeg sovnet så tidlig, våknet jeg en del ganger tidlig i morrest, men jeg klarte å sovne igjen, helt til hjemmesykepleieren kom med morgenmedisin. Etter det ga jeg opp sovingen.
Vaktmesteren kom innom og fiksa ringeklokka mi i 11-tiden, og nå sitter jeg og venter til Ambulant Boveiledning kommer klokken 13. Det blir vel en del snakking om hvordan det går, og kanskje hun pusher meg til å rydde litt mer. Og så må hun hjelpe meg å manne meg opp til å dra til frisøren. Har bestilt meg (eller.. venninna mi Lise Lotte bestilte for meg) time klokken 15.
Så skal jeg slappe av, før Kart kommer igjen i kveld. Og så hjemmesykepleieren.

I morgen legges jeg inn igjen, og på lørdag skriver jeg meg ut, og drar til Lise Lotte for å drikke og dra på byen! Gleder meg!

Sånn, for dere som har lurt på hvordan det går.

Se etterveksten!! Den skal gjøres noe med klokken 15.

Da var dagen kommet. I morgen skrives jeg ut. Jeg har blandede følelser for dette. På en måte så gleder jeg meg til å komme meg vekk herfra, for jeg er utrolig lei av denne plassen. På en annen måte er jeg redd.

Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg vet ikke helt hvilken av disse jeg føler mest på. Det spørs vel når du spør meg. Det er vel ca. annenhvert minutt eller noe. Men jeg har merket at de siste timene har jeg mest gruet meg, og går det denne retningen utover kvelden, så gruer jeg meg til gruingen senere i kveld.

Fra og med i morgen skal jeg klare meg selv. Vel, ikke helt selv. Jeg skal få ganske mye oppfølging av Ambulant boveiledning, kart og part. Men jeg får ikke vite hvordan de skal hjelpe meg før i morgen.
Jeg har hatt hjelp av ab. og kart før, men det hjalp ikke så mye. Men oppfølgingen skal være mer intensiv denne gangen. Det er bare det at jeg vet ikke hva "intensiv" vil si.

Det er litt synd at møtet ikke skal være før i morgen, for da blir alt så usikkert. Det hadde vært bedre om møtet var før utskrivelsesdatoen så jeg kunne vært litt forberedt. Men det er det ingenting å gjøre med nå, så jeg må bare finne meg i det.

Grøss, jeg gruer meg. Jeg kan jo ingenting. Jeg vet ikke hvordan man skal klare seg selv, uten å isolere seg. Før var det en lang periode der hvor jeg sov på sofaen, våknet og satte meg opp, trykket på dataen helt til det ble tid for å legge seg, og da la jeg meg ned i den samme sofaen og sov, før jeg våknet og gjorde det samme igjen. Det har jeg fått beskjed om at jeg ikke bør gjøre, for det er visst ikke bra for psyken. Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer noen ting?

Gammelt bilde fra post 4 i august.

Vi har alle ting vi må trene på. Noen må trene på å kjøre bil, noen må trene på å ri hest, noen må trene på å lese, og noen må trene på tegne. Alle må trene på ting før vi klarer det. Mens noen trener på litt avanserte ting, må andre trene på helt vanlige ting som vanlige mennesker ikke tenker så mye over at de klarer. For meg er denne tingen å være hjemme.

I dag hadde jeg min første hjemmetrening alene. Jeg skulle være i hybelen min alene i en time. Dette høres nok ekstremt lett ut for mange av dere, men det er faktisk veldig vanskelig for meg. Jeg hadde ikke tenkt så mye på hvordan det kom til å gå før jeg kom hjem, for jeg var redd det skulle gå verre enn forventet.
Når jeg kom hjem, kledde jeg av meg yttertøyet og satte meg ned i sofaen. Med en gang kom tanken "Hmm, hva i all verden skal jeg gjøre nå?". Jeg føler meg så lite hjemme der, så jeg satt helt stiv i kroppen og så meg rundt. Jeg la merke til alt det negative i leiligheten. Hybelen er alt for liten. Veggene er skjeve. Dessuten skulle de hatt seg et nytt strøk med maling. Det er litt rot rundt overalt, og det står tomme vinflasker der som skulle vært kastet. Det kom masse tanker rundt dette.

Jeg tenkte at jeg egentlig burde rydde litt. Pakke ut de posene jeg hadde dratt med meg herfra, og vaske de 3 glassene som stod på bordet. Det ble med tanken. Jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Det er vanskelig å komme igang med sånne ting fra før av, og når angsten er der, blir det enda vanskeligere.
Jeg blir stresset over at jeg har ting som burde vært gjort, og enda mere stresset over at jeg ikke klarer å gjøre det. Og når jeg først ikke klarer å gjøre noe med det, hoper det seg opp og alt blir enda verre.

Jeg gikk litt rundt i leiligheten og så meg rundt. Så etter om jeg fant noe å finne på. Jeg fant ingenting. Vanligvis har jeg pleid å sitte med pc'en i fanget, men jeg hadde den ikke med meg. Tv har jeg heller ikke. Hva gjorde folk før i tiden før tv og data ble funnet opp egentlig? Bøker har jeg ikke konsentrasjon til å lese.

Før jeg blir skrevet ut, må jeg få hjelp av noen til å skrive en liste over hva jeg kan finne på når jeg er hjemme og når jeg får det vanskelig. Jeg prøvde å skrive en slik liste mens jeg satt der, men jeg kom ikke på et eneste forslag.

Gammelt bilde fra post 4 i høst en gang

-Har du noen erfaring med dette?
-Noen tips til hva det går an å finne på?

Jeg har stusset litt på det med den norske bloggkulturen. Hvordan forventningene og meningene om bloggerne er.
Jeg pleier å lese kommentarfeltene på forskjellige blogger, og jeg blir så oppgitt over folk.

Først kan vi jo ta toppbloggerne. Har dere lest kommentarfeltet til Voe? Jeg blir så sjokkert. Hun får tilslengt så mye dritt. Ofte mener folk at hun blogger for lite. Når hun først blogger, blogger hun dårlig. Når hun blogger om ting som skjer i hverdagen hennes, er livet hennes for perfekt. Hvis hun skriver om at hun ikke har det så bra, så sutrer hun.

Veldig mange av de som blogger om at de har et bra liv, får som Voe masse drittslenging om at de skryter for mye. I BloggNorge er det janteloven som regjerer. Er det en blogger som har god selvtillit, er det viktig å la dem vite at de ikke er noe.

Hvis derimot noen skriver om at de har et vanskelig liv, så er det og galt. Da er det viktig å la også dem vite at de ikke er noe, bare fordi at de sliter. De er ikke kule bare fordi de er deprimerte. En anorektiker er ikke kul bare fordi hun/han har en spiseforstyrrelse.

Er bloggeren pen, må man passe på å fortelle dem at de ikke er noe bare fordi de er pene. Dessuten er de ikke pene, de er jo egentlig stygge, ikkesant? Det er forsåvidt viktig å si til alle at de er stygge, i tilfelle de skal tro noe annet.

Er det virkelig sånn verden har blitt? Det er selvfølgelig ikke alle som lever etter disse reglene, men det er alt for mange av dem. Jeg blir så irritert!

-Hva synes du?

De siste ukene har den nye medisinen begynt å virke, og den har trekt meg litt opp fra minussiden. Tankegangen min har forandret seg litt. Mange av tankene er der fremdeles, men de er der ikke hele tiden, og de er der på en litt annen måte. Jeg klarer å se litt fremover i tid. Jeg ser ikke frem i tid på en positiv måte, men jeg kan se at det er noe der. Jeg har gått rundt en god stund og bare klart å se en time fram i tid.

Folk spør meg; "Er det ikke godt?"

Nei, egentlig så er det ikke det. Det er selvfølgelig litt godt, men ikke så veldig. Jeg har det fremdeles ikke bra. Jeg sliter veldig enda. Men det som er det verste, er at nå har jeg en fallhøyde. Jeg kan falle nedover. Før kunne jeg ikke det, og det var ganske trygt. Jeg visste at formen ikke kunne bli verre. Men nå kan det gå nedover igjen. Og jeg går bare rundt og venter på det, det har jo skjedd mange ganger før.

Jeg er redd. Jævlig redd. Den redselen er fryktelig.
Du vet den følelsen hvis du går alene i mørket, og du synes du hører noen som kommer bak deg? Eller hvis du er alene hjemme i et hus og du synes du hører noen på loftet? Folk har forskjellige redsler, men felles for redslene er den fryktelige følelsen av at man er redd.
Det er den følelsen jeg sitter med. Jeg er redd for å falle ned i grøfta igjen. Livredd.

Det er ikke godt.

-Noen som har vært i samme situasjon som har et godt råd mot denne redselen?

I dag ble planene litt endra. Jeg skal fortsatt skrives ut på onsdag, men jeg skal legges inn igjen på fredag igjen. De sa jeg kunne være her i tre dager, og så dra ut igjen. Men siden jeg har planlagt å dra på byen med min kjære Lise Lotte på lørdag, så skal jeg være her bare en natt, altså fra fredag til lørdag. Så skal jeg komme oppover på mandag igjen, og snakke med dem, og da skal vi avgjøre om jeg skal legges inn i 3 dager igjen.
Det er jo det som er åpen retur, bare at det blir mer planlagt. Når det er planlagt så slipper jeg å føle så mye på skam for å komme inn igjen.
Jeg har dessuten mulighet til å komme tilbake på torsdagen som kommer, hvis jeg trenger det, men da må jeg ringe opp til dem for å avtale det.Og etter disse planlagte innleggelsene kan jeg også ringe oppover og legge meg inn hvis det blir for vanskelig. Men det er her skammen kommer inn..

I tillegg så skal jeg på hjemmetrening flere ganger før onsdagen kommer. I morgen skal sykepleier K. bli med meg, søndag skal jeg være hjemme alene i 1 time, mandag 2 timer og tirsdag 3 timer. Det er ihvertfall bedre enn ingenting.

Jeg får ikke vite før på onsdag hvordan oppfølgingen fra Kart/Ambulant Boveiledning blir.

Nå fikk jeg igjen noe positivt for å faktisk si min mening. Jeg sa hva jeg føler om ting og hva jeg tenker om ting. Jeg pleier ikke å tørre dette, fordi jeg har erfaring med at mine meninger ikke telles, og at ting har blitt gjort helt motsatt av det jeg ville. Nå fikk jeg en erfaring med at det kan lønne seg å si hva man mener.

Ting ble lettere nå når planene ble endret, men jeg er fremdeles stressa, og ting føles fremdeles håpløst. Bare ikke like håpløst som det var.

Haha, se på øynene mine! Det er gjenskinnet i
brillene som gjør at det ser ut som at jeg skjeler.

-Tør du å si din mening om sånne ting?
-Hvilken erfaring har du fra å si din mening og å stå for det du føler?

Jeg trodde ikke dagen kunne reddes,
men angsten kunne faktisk avledes.
Jeg var i dag ganske så sur,
men sykepleier B. tok meg med på tur.
Midt på turen kom vi til en bakke,
og hun fikk en ide jeg må henne takke.
Hun tok opp to poser fra lomma si,
og sa "nå skal vi ned denne bakken gli".
Så vi gled ned bakken begge to,
på hver sin hundebæsjepose, og lo.

Takk kjære B. for den spontane aketuren :)

Bilde fra aketur på ungdomsskolen

Har du vært på aketur i år?

Åh, alt er så håpløst, jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg går bare rundt og tenker på hva som skjer når jeg kommer hjem. Jeg klarer ikke å være hjemme alene, og jeg klarer ikke å være med folk. Selvfølgelig har jeg ikke lyst til å være innlagt, men jeg trenger hjelp.
Det var meningen at jeg skulle trene på å være hjemme, men det er det jo ikke blitt noe av. Bare 4 turer på opp til en time, og sammen med folk. Men dette var tydligvis min egen feil, siden jeg ikke har hatt motivasjon.
Men motivasjonen er jo fremdeles borte, så hvordan skal det gå når jeg kommer hjem?

På grunn av at jeg ikke har motivasjon, er det heller ingen vits i å søke meg over til en annen post. For der må man ha motivasjon for å kunne jobbe. Så da må jeg dra hjem. Dra hjem og vente, og se om kanskje motivasjonen skal dukke opp. For det er jo veldig sannsynlig at motivasjonen kommer og ringer på døra mens jeg sitter hjemme og strever meg igjennom hverdagen.

Jeg kjenner tårene presser på, men jeg kan ikke la dem komme. Nå må jeg fokusere på å holde tårene og følelsene unna. Bygge opp muren som jeg begynte å rive ned. Trykke på bryteren som stenger av alt av følelser. Når tårene presser, må jeg gjøre alt i min makt for at de ikke skal komme ut. De får holde seg inne.

Jeg får jo åpen retur, og da skulle vi visst jobbe med det som ble vanskelig mens jeg var hjemme. Men dere som har lest bloggen min en stund, så jo at åpen retur ikke funket. Det slet meg jo bare ut, for jeg måtte jo så mye inn og ut, siden jeg ikke klarte å være hjemme. På de 3 dagene jeg får være der, så rekker jeg ikke å rive ned muren, for så å bygge den opp igjen til jeg skal ut igjen, så da må jeg fokusere på å bygge den enda tykkere, så jeg er forberedt på å komme hjem. Da er det ikke noe vits sånn rent terapautisk å legges inn på åpen retur, annet enn at jeg kommer meg unna verden for noen dager.

På onsdag, den dagen jeg skrives ut, får jeg vite hvor mye hjelp jeg får av kart/ambulant boveiledning. Jeg aner ikke hva som skjer når jeg kommer hjem. Noen sier en ting, mens andre sier noe annet. Det er veldig stressende at møtet ikke er før akkurat den dagen jeg skal hjem. Alt er så forbanna usikkert.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har bare lyst å hyle og gråte, men jeg må kontrollere følelsene. Ikke la dem komme ut. Hvis jeg gråter, blir ting verre. Verre først og så bedre etter en stund, men så lenge jeg skal hjem, så kan jeg ikke få det verre. Selv om det kanskje ville blitt bedre etterpå.

Det er så ironisk at jeg ikke vil hjem nå, når jeg ville ut herfra før. Men noe har skjedd med meg etter at jeg begynte med den nye medisinen. Jeg klarer bare ikke å sette fingeren på hva. Den har gjort at jeg ønsker hjelp. Men nå får jeg ikke noe hjelp som hjelper.

-What to dooo?

Jeg kjenner en smerte,
en smerte i kroppen.
Jeg finner den ikke,
den er overalt.

Den smerten
jeg føler,
den kan ikke
beskrives.

Den kan ikke
fjernes,
den sitter
bom fast.

Haha, mongoøyner.

Skulle ønske jeg bare kunne tatt smertestillende og fjerne smerten. Men dere som vet hva jeg snakker om, vet at det ikke bare er å ta en paracet. Smerten sitter ikke direkte i kroppen. Den sitter i sjelen, og å fjerne den krever masse tid og jobb. Desverre.

Kjære trofaste vegg,
kan du være så snill å gå?
Du sitter på meg som en klegg,
du kom og sparket meg mens jeg lå.

Jeg møtte deg for to år siden,
da jeg ikke trodde det verre kunne bli.
Du har vært her hele tiden,
og jeg vet ikke hva jeg skal si.

Du har alltid vært der for meg,
men dytter meg stadig ned.
Selv om jeg ikke vil ha deg,
så er du alltid med.

Selv om jeg ikke liker deg,
så er du veldig trygg.
Du står alltid fast der ved meg,
som et betongbygg.

Å skulle ta farvel med deg,
det blir merkelig,
du er jo blitt en del av meg,
selv om du er ubrukelig.

Kjære trofaste vegg,
det er på tide nå,
at du fjerner ditt belegg,
som sitter på meg så.

Det blir nok bedre uten deg,
du er ikke velkommen mer.
Selv om du er der for meg,
så trenger jeg deg ikke mer.

Utrolig nok fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet av å skrive denne teksten. Det var som å dumpe en kjæreste! Haha, dette må være min personlige rekord i dårlig samvittighet. Får håpe denne "kjæresten" ikke vil ha meg tilbake, noe den sikkert vil..

Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg trenger, jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg vet ikke hva jeg føler og jeg vet ikke hva jeg ønsker. Akkurat nå er det et stort tanke- og følelseskaos i hodet mitt. Skumle tanker, rare tanker, stygge tanker, fæle tanker. Vonde følelser, skumle følelser, rare følelser, teite følelser.

Om akkurat en uke blir jeg skrevet ut. Jeg har hele tiden vært desperat etter å komme meg ut herfra, men nå når jeg faktisk skal ut, er jeg bare redd.
Jeg har jo ikke fått øvd nok på å være hjemme. Jeg har vært hjemme 4 ganger, og da har jeg bare vært der i maks 1 time, og sammen med folk. Nå skal jeg hjem, være der alene, og være der så lenge som overhodet mulig.

Det er ikke det at jeg har blitt institusjonalisert. Det er mer det at jeg ikke takler den angsten jeg får av å være hjemme. Og at jeg trenger mer hjelp. Hjelp til å takle den angsten jeg får når jeg er hjemme. Hjelp til å takle følelsene som kommer.
Jeg klarer ikke å være mye alene, og jeg klarer ikke å være mye sammen med folk. Jeg vil aller helst være helt alene, selv om det ikke er lett. Jeg føler meg helt låst fast. Når jeg ikke klarer å være alene, og ikke klarer å være med folk, hvor skal jeg være da?

-Hvor skal jeg gjøre av meg?

Snart er dette året over og ut.
Det blir for mange feiret med fart og med fut.
Mange skal avslutte et gledens år,
men jeg denne feiringen i år unngår.
2010 er året som gikk rett i dass,
jeg har sett på livet gjennom et mørkt brilleglass.
Depresjonsbrillene har i år vært min trofaste venn,
rompa mi skulle vel hatt seg et spenn,
for motivasjonen har ikke akkurat vært på topp,
psyken min har nemlig vært infisert av sopp.
Jeg lurer på hvordan 2011 blir,
kanskje jeg skal skaffe meg en eliksir.
Trylle om depresjonen så vi kan ta farvel,
så jeg kan holde meg hjemme på min egen bopel.
Kanskje jeg blir enig i at  hjemme er best,
da skal jeg ha en stor hurrafest.
Men desverre så har jeg ikke så mye tro,
på at jeg skal klare å bygge en bro.
En bro over til det grønnere gresset,
jeg takler ikke alt dette arbeidspresset.

Gammelt bilde.

-Hvordan var ditt 2010?
-Hvordan tror du 2011 blir?

Hei kjære I., hvis du fremdeles er inne og leser på bloggen min, så skal jeg trykke problemene mine i trynet ditt igjen ;-)

Jeg savner å smile, jeg savner å le.
Jeg savner å fine ting i livet mitt se.
Jeg savner latter, jeg savner sang,
og å komme meg gjennom dagen uten selvskadingstrang.
Jeg savner å jobbe, jeg savner å trene,
jeg savner å kose meg mens jeg står på en scene.
Jeg savner å daglig gjøre vanlige ting,
uten at tankene går rundt i ring.
Jeg savner å kose meg hjemme alene,
og å ha mine egne meninger å mene.
Jeg savner å være med familie og venner,
uten at kroppen min skjelver og brenner.
Jeg savner det å ha et vanlig liv,
Åh som jeg skulle ønske det var et alternativ.

Jeg tenkte bare å stikke innom for å si hei,
for i dag er jeg bare trist og lei.
Orker ikke å skrive så veldig masse,
tankene mine nå er nemlig litt kvasse.
Men jeg må huske på nå å til dere si takk,
dere roet meg i går nemlig ned noen hakk,
da dere ba meg om bare å fortsette å blogge,
om det for meg er som en liten vogge.
En vogge der jeg kan slappe litt av,
etter å ha delt med dere mitt følelseshav.
Blogging er noe som faktisk litt letter,
og som kanskje en dag kan gi meg adgangsbilletter,
opp fra den dypeste dypeste grøft,
kanskje den etterhvert kan gi meg et løft.

Men vi får se...

-Flere som får litt hjelp AV (mange som trodde jeg mente til..) å blogge?

Det er utrolig hvor mye en stygg kommentar kan ødelegge motivasjonen og lysten til å blogge. Jeg har aldri fått stygge kommentarer på bloggen min før, men i går kveld var det en gammel "venninne" av meg som sendte meg et langt brev på facebook om hva hun syntes om bloggen min. Vi sendte mange brev frem og tilbake, og det ble sagt en del stygge ting.

Hun syntes det var på tide at noen fortalte meg hvor teit det var å "blogge meg frisk". At det er folk der ute som har det mye verre enn meg. At folk blir lei av å konstant få trykt i trynet hvor fælt jeg har det.
Hun fortalte at alt jeg er ute etter er å få sympati og å få alle til å synes synd på meg. At jeg egentlig ikke hadde det så ille, jeg bare hadde et ønske om å være så syk som jeg fremstår som. Jeg var visst også en oppmerksomhetshore, og det var ikke måte på hva jeg var.
Hun selv hadde vært mye lengre ned enn meg, og hadde opplevd mye verre ting enn meg. Det var mye mer synd på henne enn på meg. Hennes depresjon hadde vært mye dypere enn min. Hennes bakgrunn var mye verre enn min.

Men bare så det er sagt, så er hun ikke særlig bedre selv. Hun har alltid vært en drama queen, og hun har alltid vært en sympatisøker. Og hun har neppe vært særlig lengre nede enn meg, det skal jeg love deg, kjære venn.

MEN, selv om jeg vet at hun tar feil i påstandene sine, så ødela det kvelden min. Og natten min. Og dagen i dag. Jeg ble lei meg. Og jeg er redd for at alle går rundt og tror at jeg bare later som og prøver å få alle til å synes synd på meg. Nå vet jeg ikke om jeg tør å blogge mer. Slike kommentarer kan ødelegge mer enn man tror. Det rev meg i stykker.
Jeg har fått sikkert over hundre kommentarer og mailer fra jenter der ute som sier de liker bloggen min og får hjelp av å lese den, og EN negativ. Allikevel er det den ene negative som veier mest.

Gammelt bilde

-Har du fått stygge kommentarer før?
-Synes du jeg skal slutte å blogge, eller fortsette?

Husker dere det jeg skrev om psykisk selvskading her en dag? Jeg tok meg selv i å gjøre akkurat det i går.
Jeg og pappa satt i bilen i går da vi skulle til onkelen min en tur på formiddagen. Da begynte vi å snakke om en konsert jeg egentlig hadde tenkt meg til for et par uker siden. Det var broren til stemoren min som hadde sin eneste konsert i Norge, før han skal fly tilbake til USA etter jul. Jeg elsker musikken hans, og hadde planlagt i ganske lang tid å dra dit.

Men så kom dagen, og det endte med at jeg ikke dro. En del av grunnen var at jeg ikke var helt i form, men en stor del av grunnen var også det at jeg ikke klarte å unne meg det. Jeg fortjener jo ikke å gjøre noe morsomt. Det eneste jeg fortjener er å ha det vondt.

Pappa fortalte at konserten hadde vært kjempebra, og at alle sammen koste seg masse.
Først tenkte jeg "FAEN at jeg ikke dro. Åh, som jeg angrer.", men så snudde tankene om til å bli mersom "Haha, Sandra, det var til pass for deg.", og jeg kjente en smerte i kroppen. En god smerte. Den var jo selvpåført. Det ilte i hele kroppen. Jeg fikk en slags rus av å ha påført meg selv denne smerten.

Jeg kommer jo aldri til å bli frisk hvis jeg skal fortsette sånn, men det er så vanskelig å komme meg ut av denne onde sirkelen. Det gir jo en så god rus. En god vond rus.

-Er det flere som kjenner seg igjen i dette?

Da var julen her,
men jeg har på meg vanlige klær.
Kvelden skal nemlig ikke feires,
men sofaen skal allikevel beleires.
På tv blir koselige filmer vist,
og masse masse godis skal bli spist.
Timene skal telles ned,
til vi kan gi julen en avskjed.
Snart er det over,
og imens jeg sover,
går det over til en ny dag,
som ikke er Jesus' bursdag.
Da er det ett års fri,
til å lade mitt batteri.
Helt til enda en jul,
hvor jeg må stresse meg blå og gul.
Huff som jeg gruer meg,
jeg er jo så lei.
Julen er ekstra slitsom
å komme seg igjennom.
Alle rundt meg er jo så glade,
og jeg må sette opp en fasade.
Se ut som at jeg har det bra,
og det er ingen abrakadabra.
Det er utrolig tøft,
og jeg ender alltid oppi en grøft.
Men god jul alle sammen!
Jeg får vel bare sitte i skammen.
Skammen over å være som jeg er,
og over å være nettopp her.



-Feirer du jul?

Akkurat i det jeg begynte å tenke "Har depresjonen kommet bittelitt opp fra det dypeste dype?", så kom herr Depresjon og slo meg midt i trynet. Det er han så god til. HVER GANG jeg begynner å tenke etter om ting begynner å bli bedre, blir ting verre igjen. Det slår aldri feil.
Det var ikke akkurat sånn at jeg begynte å ha det bra, jeg var fremdeles veldig langt nede, men jeg tenkte at det kanskje hadde blitt et lite hakk bedre. Men ikke før jeg hadde begynt å tenke tanken, gikk det til helvete.

Her går de ansatte rundt og pynter til jul. Juletreet er kommet opp, og hele stua er dekt av julepynt. Det gjør ting enda verre. Jeg vil ikke ha jul. Ikke nå.

De andre synger julesanger,
jeg leter etter nødutganger.
Kjære jul,
kan du ikke gå i skjul?
Jeg synes du kan vente,
jeg kan deg senere hente.
Det passer ikke nå,
bare ikke misforstå.
Jeg unner de andre å ha det bra,
men kan du ikke høre på denne avbestillinga?
Jeg føler meg så alene,
åh, kjære vene.
Vær så snill,
jeg hater skuespill.
Men når de andre er glade,
spilles i hodet mitt en trist ballade.,
mens jeg setter på et smil,
smiler og blir helt vill.
De andre tror det er ekte,
men på det må jeg nok nekte.
Det er bare juks,
etter personlig instruks.
Kjære jul,
vær så snill å gå i skjul.

-Gleder du deg til jul?

I dag ble det visst masse blogging på meg, og her kommer det enda et innlegg! Jeg har hatt buss-eksponeringstrening i dag, og tatt hele 4 busser. Vi skulle nemlig hjem til meg en tur, og da må vi ta to busser hver vei. Jeg kom meg igjennom det, men det var tøft. Hadde heldigvis med meg L., en kjempesnill dame som jobber her på avdelingen, og da gikk det litt lettere. Men det var ikke bare bare, for jeg blir full av katastrofetanker, og det jeg frykter mest, nemlig dissosiering, skjedde selvfølgelig. Vi satt på de setene hvor det er to og to stoler mot hverandre. Jeg satt ytterst, og hadde føttene i kryss (eller hva det heter), så hvis noen skulle sette seg på en av de to stolene over oss, så måtte jeg flytte på føttene. Plutselig oppdaget jeg at det satt en gammel mann på den innerste stolen. Jeg hadde ikke fått med meg at jeg hadde flyttet på meg for å gi ham plass. Det er så ekkelt når dette skjer. Dessuten var bussen helt full, og det hater jeg. Her kommer et lite dikt om bussangst:

Bussen stanser,
jeg tar alle sjanser.
Inn jeg går,
Ut igjen?, jeg foreslår.
Nei, kom igjen,
min kjære venn.
Sett deg ned.
Akk og ve.
Hva om jeg gjør noe rart?
Tankene kommer umiddelbart.
Enn hvis jeg møter noen jeg kjenner,
familie eller venner.
Kanskje jeg ikke kjenner dem igjen.
Nervene går i spenn.
Slapp av.
Nei du, jeg kan heller grave min egen grav.
Fjern jeg blir,
langt fra virkeligheten jeg glir.
Plutselig våkner jeg opp,
Åh hjelp, der er min bussstopp!
Trykk på knappen!
Det er den vanskeligste etappen.
Fort deg før det blir for sent.
Knappen blir min største konkurrent.
Gå av, gå av,
tankene blir som et verdenshav.
Enn hvis jeg snubler?
Katastrofetanker jeg grubler.
Endelig er det over,
Nå kan vi fortsette hjemover.
Mere buss,
mere kluss...

-Flere som har bussangst?

Jeg skriver, som dere sikkert vet, ikke om selvskading her på bloggen min, men det er en ny type ss. som jeg har blitt bevisst på nå de siste dagene faktisk (etter å ha lest et innlegg i en blogg om dette), som jeg tenkte å skrive litt om. Jeg merket at med en gang jeg ble bevisst på at dette faktisk var selvskading, var det lettere å forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør. For det er mye av handlingene mine jeg ikke har forstått hvorfor jeg har gjort.

Dere har nok alle sammen hørt om fysisk selvskading, så det orker jeg ikke å skrive om her. Men denne typen selvskading som jeg snakker om, er psykisk selvskading. Det vil si at man utsetter seg for handlinger som fører til negative tanker og følelser.

Dette kan f.eks. være å gjøre ting som fører til at man får kjeft, selv om man hater å få kjeft. Da blir man sittende med enda vondere følelser enn man hadde fra før av. Man får en slags rus av det. En vond rus. Selv om det føles vondt, føles det også litt godt.
En annen ting jeg ofte gjør, er å droppe ting jeg egentlig hadde gledet meg til. Ting jeg egentlig hadde lyst til å gjøre. Da blir jeg sittende og angre og være trist. Enda tristere enn jeg er fra før av. Men også dette føles litt godt.
Man får en følelse av å ha ødelagt for seg selv. Jeg gjør det også fordi jeg føler jeg ikke fortjener å gjøre noe positivt.
Også det å si stygge ting til seg selv telles som selvskading. Jeg er så sylfrekk mot meg selv. "Jeg er stygg. Jeg duger ikke til noe. Jeg er en dårlig venn. Jeg klarer aldri noe. Jeg er feit." og så videre. Det mobberne en gang i tiden sa til meg, er blitt til noe jeg sier til meg selv.

Det er ganske vanlig å gjøre ting som kan føre til kjeft, og droppe ting man egentlig har hatt lyst til, uten at det trenger å være selvskading. Det som avgjør om det er selvskading er årsaken til at man gjør det. Gjør man det bevisst for å sitte igjen med enda vondere følelser enn man hadde fra før av, da er det mest sannsynlig selvskading.

Jeg har aldri tenkt på disse tingene som selvskading før jeg leste den bloggen der det stod om dette. Det gikk over en uke etter å ha lest innlegget til jeg innså at dette faktisk er et problem for meg. Det kom plutselig opp som et lys for meg. Det forklarte hvorfor jeg gjør visse ting, og kanskje hvorfor det er ekstra vanskelig for meg å bli frisk. Jeg tråkker meg selv konstant nedi grøten, og lar meg aldri unne meg noe positivt.

Da var det innsett. Og så var det å gjøre noe med det...

Jeg fryser ihjel her jeg sitter! Har på meg to tightser
og flisjakke, og sitter nærmest med ovnen i fanget.

-Er det flere som driver med psykisk selvskading?
-Flere som fryser?

Jeg ble litt hektet på den der diktskrivinga, så her kommer et til:

Smerte,
pine,
akk
og ve.

Angst
og plage,
lidelse.

Tortur
og tristhet,
døden nær.

Besvær
og byrde,
fra fingrer
til tær.

Svakhet,
sykdom,
elendighet.

Dette
har plaget meg i en
evighet.

Det var en gang en liten jente,
som gjorde alt de andre kunne forvente.
De andre barna stygge ord sa,
og avsluttet det hele med "hahaha".

Det var en gang en liten jente,
som trodde de andre var intelligente.
Hun selv var jo bare dum,
og ble bare behandlet som et lite avskum.

Det var en gang en liten jente,
som hele tiden godkjente,
å alltid få tilslengt masse dritt,
om at hun hadde for stor appetit.

Det var en gang en liten jente,
som trodde hun fikk som hun fortjente.
Hun fortjente jo å ha det vondt,
hun var jo stygg, ekkel og fet på alle punkt.

Det var en gang en liten jente,
som skjulte sine følelser for alle hun kjente.
Hun kunne jo ikke vise noen at hun ble trist,
selv om det var det hun var til syvende og sist.

Det var en gang en liten jente,
som etterhvert ble redd for alt det ukjente.
All mobbingen hadde gjort henne redd,
så hun gjemte seg ofte under et pledd.

Det var en gang en liten jente,
som ikke visste hva hun hadde i vente.
et liv med masse angst og depresjon,
og masse innover-agressjon.

Det var en gang en liten jente,
hennes smerter ble etterhvert permanente.
Hennes liv ble vanskelig å bære,
og mange, lange innleggelser var ikke til å unnvære.

Denne lille jenta, det er meg. Poenget med diktet er hvor skadelig litt "uskyldig" mobbing kan være. Ikke mobb, ikke la andre mobbe og ikke la deg selv bli mobbet. Det kan kanskje være "morsomt" der og da, men resultatet et ikke morsomt.

Her ble jeg mobbet for at jeg var feit..

-Har du mobbet eller blitt mobbet?